Grunnene til hvorfor jeg var stuck

                               Brukt i henhold til bruksrett

Det var mye jeg ikke var klar over i mitt eget liv før gjennombruddet kom. Jeg visste ikke at jeg ikke følte meg elsket av Gud, og at det var et stort problem, at jeg ikke klarte å motta fra Han. Jeg visste heller ikke at jeg på bunnen av hjertet hadde mye motstand og bitterhet mot Gud, og ikke egentlig trodde at Han var god. Kanskje mot andre, men ofte ikke mot meg. Jeg var ikke klar over at jeg levde som en tjener, selv om Jesus sa at Han ikke kaller oss tjenere lenger, men venner (Johannes 15 | NB Bibel | YouVersion). Og at 

Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!» Derfor er du ikke lenger slave, men sønn.

(Galaterne 4)

Jeg skjønte ikke at jeg nå var Guds sønn (sønn som i Adams slektsledd), en sønn av Gud med alt det innebar av rettigheter, og privilegier. Jeg levde delvis som den eldste sønnen i historien om den bortkomne sønnen (Lukas 15 - Nettbibelen), han som ikke klarer glede seg på vegne av lillebroren som får alt opp i hendene uten å ha gjort noe, og bare ødslet arven på jenter, vin og sang. Jeg hadde trofast tjent Gud hele livet, og innerst inne, uten at jeg visste det selv, mente jeg at jeg fortjente noe for det. Jeg visste ikke at jeg allerede hadde alt. Selv om jeg hadde valgt å ikke være offer, og ikke på noen måter virket som et bittert menneske, hadde religion fått prege områder av livet mitt, hvor jeg dømte både meg selv og andre. Jeg likte å tjene Han, fordi jeg innerst inne var redd for å komme nærmere, og for den intimiteten Jesus inviterer til som en ikke kan få som tjener, som Hans brud, Hans kjæreste, og som Guds venn.

I tillegg hørte jeg på en podcast som en kvinne i menigheten sendte meg, av Lindsay van Zyl. Hun delte små snutter flere ganger i uken, om at vi alltid kan leve i og ha Guds fred, perfect peace, kalte hun det. Dette var vanskelig for meg å forstå og godta, siden jeg i tjue år hadde følt så mye ufred i livet mitt. Da jeg analyserte det innså jeg at jeg så på fred ("fred som overgår all forstand") som noe vilkårlig, noe som kom og gikk og en ikke hadde kontroll over. Som kristen var det noe som enkelte kristne opplevde i tøffe situasjoner, mens andre i lignende omstendigheter ikke fikk. Jeg tenkte at det også kunne handle om hvor mye en søkte Gud, eller hvor overgitt en var til Han, igjen - en kunne fortjene fred i livet sitt. Men Lindsay snakket om at perfect peace fikk jeg som en arv da jeg ble frelst, og det var noe jeg kunne leve i hele tiden. It blew my mind! Dette var dypt provoserende, og samtidig enormt frigjørende, hvis dette var sant var det virkelig gode nyheter. Kunne jeg virkelig ha fred alltid?

Dermed begynte en periode i livet mitt da jeg begynte å søke denne freden, og tidvis bare bestemte meg for å ha den. Og det funket jo av og til, og av og til ikke. Fordi jeg enda ikke hadde forstått forskjell på å leve fra Ånden, versus å leve fra Sjelen  håpet jeg at jeg bare kunne bruke kognitiv terapi på meg selv, og tenke meg til fred. Men slik var det jo ikke...

ENGLISH BELOW with help from chatgpt

Why I was stuck

There was a lot I wasn’t aware of in my own life before the breakthrough came. I didn’t realize that I didn’t actually feel loved by God, and that this was a serious problem—that I was unable to truly receive from Him. I also didn’t know that, deep down in my heart, I held a lot of resistance and bitterness toward God, and that I didn’t really believe He was good. Maybe good to others, but not to me.

I wasn’t aware that I was living as a servant, even though Jesus said He no longer calls us servants, but friends (John 15).

And that He came to redeem those under the law, so that we might receive adoption as sons. And because you are sons, God has sent the Spirit of His Son into our hearts, crying, "Abba, Father!" Therefore, you are no longer a slave, but a son (Galatians 4).

I hadn’t understood that I was now God’s son (as in the lineage of Adam), a son of God with all the rights and privileges that come with it. I was partly living like the elder brother in the parable of the prodigal son (Luke 15)—the one who couldn’t rejoice over his younger brother receiving everything for free, after wasting the inheritance on women, wine, and song. I had faithfully served God my whole life, and deep down—without realizing it—I believed I deserved something for it. I didn’t know that I already had everything.

Even though I had chosen not to see myself as a victim and didn’t appear to be a bitter person, religion had still crept into parts of my life, where I judged both myself and others. I liked serving Him, because deep inside, I was afraid to get closer—afraid of the intimacy Jesus invites us into, which cannot be experienced from the position of a servant, but only as His bride, His beloved, and as God’s friend.

In addition, I listened to a podcast that a woman from my church had sent me, by Lindsay van Zyl. She shared short reflections several times a week, about how we can always live in and have God’s peace—what she called perfect peace. This was difficult for me to understand and accept, since I had felt so much unrest in my life for twenty years. When I analyzed it, I realized that I had viewed peace as something arbitrary—something that comes and goes, and something we cannot control.

As a Christian, I thought peace was something certain believers experienced in difficult situations, while others didn’t. I thought it depended on how much you sought God, or how surrendered you were to Him—again, as if you could earn peace in your life. But Lindsay talked about how perfect peace is an inheritance I received when I was saved, and that it’s something I can live in at all times.
It blew my mind!
This was deeply provoking, yet incredibly liberating—if this was true, then it really was good news. Could I truly have peace all the time?

Thus began a period in my life where I started seeking this peace, and at times simply decided to have it. And sometimes it worked, and sometimes it didn’t—because I still hadn’t understood the difference between living from the Spirit versus living from the Soul. I hoped I could just apply cognitive therapy to myself and think my way into peace.
But that wasn’t how it worked.

540 × 360