Å leve!
Jeg kjenner at jeg lever, mer og mer, dag for dag. Akkurat som om jeg har våkna til liv igjen, og gresset er grønnere (vel, VAR grønt i alle fall...), luktesansen bedre og alle sansene på høyspenn. Jeg kan gråte for den minste ting, for d meste av glede, fra søte barn eller noen som åpner seg, til tristhet over at jeg savner å kysse på Lukas eller ha en dyp samtale med 7 år gamle Kaleb, som befinner seg mange mil og hav fra meg. Og Gud føles så nær og stor, jeg kan gråte i lovsang, når jeg ber, når jeg leser Bibelen... og kjenner så sterkt at jeg bare ønsker å leve nær han og for han. Slike følelser som dette var det sikkert mange av i renessansen, oppvåkningen, der så mye nytt og sterkt og annerledes skjedde. Tenker mye på ordet LIV for tida. Hva det vil si å leve, hva livet består i, hvordan jeg kan leve mest mulig, kjenne at jeg lever i hvert åndedrag jeg tar. Å nyte øyeblikket, de små daglige tingene, en kopp kaffe, en god samtale, litt alenetid, den daglige avislesinga, fem mi...