For fem år siden i dag...
Jeg føler noen ganger at jeg er for mye. At jeg snakker for mye. At jeg blogger for mye. At jeg snakker og skriver for mye om livet mitt, om sorg, om følelser. At det bare blir for mye depressivt. Helsa mi. Hawaii... Sorg... Blir ikke folk drittlei av å lese bloggen min? Skriver jeg ikke om mye av det samme igjen og igjen. Men - så føler jeg også at jeg er for lite. Jeg føler jeg blogger for lite. Det føles rart når jeg går lengre perioder uten å legge ut bilder på Instagram eller sjekke Snapchat. Det føles som om jeg ikke er åpen om livet mitt, som om en stor del av meg har blitt virtuell, og at hvis jeg ikke legger ut om livet mitt så er jeg i realiteten taus. Paradokser. Jeg kan føle meg for mye. Og for lite. Som jeg nevnte på Facebook og Instagram, så føles det ikke helt som om det blir lettere med årene, at far døde. Det føles vanskeligere. Siden det er lengre og lengre siden jeg har sett han. Samtidig så blir jo noe lettere. Jeg tenker på han mindre, den grusomme smerten ...