I fengsel. På alvor.
Jeg føler meg underlig sårbar. Nesten naken. Foran meg sitter kanskje 12 menn, nesten som på rekke og rad, og ingen kjenner meg. Noen ser på meg med blanke blikk, andre med en viss interesse. Alle har de en dom på seg. Jeg aner ikke hva, eller hvor lenge de sitter der. Jeg kjenner ikke deres historie. Jeg vil vite hvem de er. Jeg vil spør. Men vi har fått tydelig beskjed på forhånd hva vi kan og ikke kan si. Egentlig ganske logisk. Ikke vis at du kjenner dem hvis ikke de tar kontakt. Ikke spør dem hva de sitter inne for eller når de kommer ut. Og selvsagt kan jeg ikke spør dem hva de driver med.... i etterkant finner jeg det faktisk vanskelig å ikke spør akkurat det spørsmålet, det viser meg hvor fort vi tyr til "hva gjør du på?" og hvor mye samtaler i begynnelsen av et bekjentskap handler om jobben vår, hva vi driver med på dagtid, hvem vi er når vi handler, gjør, er aktive, istedenfor hvem vi er når vi ikke gjør. Det virker helt absurd å synge for dem, og jeg føler romme...