I fengsel. På alvor.

Jeg føler meg underlig sårbar. Nesten naken. Foran meg sitter kanskje 12 menn, nesten som på rekke og rad, og ingen kjenner meg. Noen ser på meg med blanke blikk, andre med en viss interesse. Alle har de en dom på seg. Jeg aner ikke hva, eller hvor lenge de sitter der. Jeg kjenner ikke deres historie. Jeg vil vite hvem de er. Jeg vil spør. Men vi har fått tydelig beskjed på forhånd hva vi kan og ikke kan si. Egentlig ganske logisk. Ikke vis at du kjenner dem hvis ikke de tar kontakt. Ikke spør dem hva de sitter inne for eller når de kommer ut. Og selvsagt kan jeg ikke spør dem hva de driver med.... i etterkant finner jeg det faktisk vanskelig å ikke spør akkurat det spørsmålet, det viser meg hvor fort vi tyr til "hva gjør du på?" og hvor mye samtaler i begynnelsen av et bekjentskap handler om jobben vår, hva vi driver med på dagtid, hvem vi er når vi handler, gjør, er aktive, istedenfor hvem vi er når vi ikke gjør.

Det virker helt absurd å synge for dem, og jeg føler rommet er ganske fullt av en viss... avstand... skepsis... kjølighet. Jeg lengter etter å bevise for dem at jeg kan synge, at jeg ikke er fake, at jeg ikke er et sånt perfekt menneske som har "everything together" - alt på en gang ønsker jeg å vise. Både at jeg er svak og vanlig, men også at jeg duger og er flink. Hvordan er det mulig at de kan få så mye fram i meg, før jeg har sunget en tone, før jeg har hilst på en eneste en av dem?

I det ene fengselet er vi ni stykker fra Prison Fellowship Norge. En betjent deler ut noen trygghetsalarmer, men jeg vrir meg unna. Så blir det en til overs og jeg får den tildelt for andre gang. Jeg holder den i hånda og fomler med å feste den. Jeg vil ikke ha den på meg. Jeg spør tre stykker og får endelig gitt den fra meg igjen. Jeg trenger ikke beskyttelse. Jeg er ikke redd. Og jeg ville ikke vist det om jeg var redd uansett. Igjen, dette behovet for å fortelle dem noe uten ord. Jeg vil vise dem at jeg ikke er redd for dem og ikke trenger trygghetsalarm, at jeg er som en av dem.

Så begynner jeg å synge, og jeg vet at jeg har dem. At de i alle fall tror at jeg er et anstendig menneske, at jeg kan noe, at jeg er flink. Og så prøver jeg å kommunisere gjennom tekst og toner at jeg vet noe om den mørke siden av livet, selv om jeg vet at jeg aldri fullt ut vil forstå hva det vil si å være fange, sånn på ordentlig, sånn som dem.

I det andre fengselet er de femti stykker, både menn og noen damer. Jeg har mange tanker under konserten, men få følelser. Bare på én sang, et par ganger, blir teksten jeg synger så sterk for meg at stemmen nesten brister. Det er når jeg synger at Gud far roper: Å kjære barn, å kjære barn, kom hjem, kom hjem... 

Ellers føler jeg avstand til dem som publikum, hvis jeg føler noe i det hele tatt.

Etterpå snakker vi med dem. Det er merkelig. Jeg kommer fort i en lytterrolle og merker at jeg vil vite alt. Men jeg vet ikke hva jeg kan si, og det er så mange spørsmål som blir gale. Vi snakker etterhvert om alt fra serier vi følger med på på TV til hvorfor de sitter inne. Mens jeg lytter tenker jeg på hvor lite det må bety at jeg er her. Egentlig ganske rart, og veldig annerledes enn det de fleste andre i teamet sitter igjen med. Hvordan kan min sang og min samtale med dem bety noe mer enn et lite avbrekk? Det lurer jeg på, men prøver å konsentrere meg om hva de sier. Når noen forteller at de er uskyldige vet jeg ikke hvordan jeg skal reagere. Når en annen forteller om andre som er uskyldige, likeså. Hva sier jeg da? "Uffda!" eller "jeg tror deg" eller viser skepsis? Jeg aner jo ikke. Det er flere ting de sier som jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere på. For eksempel når en forteller at dette har vært en lærepenge og han er helt sikker på at han aldri kommer til å komme tilbake. Er det for idealistisk av en førstegangsinnsatt? Jeg vet ikke. Olene forteller meg, fra hennes tid som fengselsbetjent, at oppimot 80-90% av dommene er rusrelatert! Det betyr at de enten er dømt for rusmedvirkning eller at de var rusa i gjerningsøyeblikket. Informasjonen overrasker meg. Og jeg undrer meg over hvor lite fokus vi har på alkohol og narkotika i samfunnet med sånne statistikker. Seinere leser jeg meg til at 1/4 av fangene kommer tilbake innen tre år. Det er mange.

Jeg er totalt utenfor min komfortsone, samtidig som jeg fort finner rollen min i samtalen. Da kan jeg jo bare spør spørsmål. Og lytte. Det kan jeg.

På utsiden kjenner jeg meg ganske tom. Og rar. Flere av de andre er opprømt og glade, og jeg blir smittet av deres entusiasme. Men når jeg kommer hjem kommer følelsen av å være avkledd tilbake. Det er som et stengsel har blitt revet bort foran hjertet mitt. Og jeg kjenner at dette koster. Det er meningsfylt og jeg er glad jeg er med, men det koster også, og kanskje aller mest etterpå. Jeg tenker på hvordan jeg skal bearbeide og forholde meg til dette i etterkant, og det tar timesvis å sovne. Jeg kaster meg fram og tilbake. Endelig slutter tankene og jeg faller i urolig søvn. En måned til neste besøk.