Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til. 

Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men det er der jeg er nå.

I over 40 år har jeg identifisert meg som en kristen, og fulgt Jesus trofast. Han var, og er, den aller viktigste personen i livet mitt. Like lenge har jeg vært en del av en kirke, både på Bryne, Bergen og i misjonsorganisasjoner i utlandet, og menighetsfellesskapet har vært utrolig viktig for meg. Som jeg skrev for en tid siden, er kirken noe av det vakreste jeg vet om (og med kirken mener jeg ikke bygget, men menneskene, vi er kirken), og noen av de sterkeste opplevelser jeg har hatt i felleskap og med Gud har vært med dem. Noen av de mest selvoppfordrende menneskene med mest kjærlighet for andre, har jeg funnet innen kirken, både i å nå ut til nye, i gavmildhet og i å bry seg om mennesker som ikke kan gi noe tilbake. Det er vakkert og sterkt å være en del av. 

De siste årene har jeg imidlertid begynt å stille mange spørsmål.

En del av bloggpostene mine har handlet om livet som psykisk syk. Veldig mange vet at jeg har slitt med angst og depresjon i tjue år og at jeg i dag, på grunn av dette er 50 % uføre. Det tok sju år før jeg fikk hjelp til utredning i helsevesenet, så fem år til (til sammen 12 år) før vi visste hva hovedproblemet var. I dag tror jeg det ville blitt oppdaget tidligere at jeg hadde alvorlige traumer fra de første ti levemånedene mine, da jeg enda var i Sør-Korea, før jeg ble adoptert til Norge. Disse ti månedene ble jeg sendt rundt som en pakke i fødelandet mitt, hvor jeg ikke fikk det et barn trenger aller mest, å knytte seg til noen. Men selv etter 12 års sykdom var det nesten tilfeldigheter (eller gudfeldigheter?) som gjorde at dette ble oppdaget, og jeg fra da av begynte å få riktig behandling. Noe som paradoksalt nok stod i veien var at jeg ofte, selv da jeg var ekstremt syk, fungerte veldig bra, både i jobb- og studiehverdag, og sosialt.

Så selv om jeg var sliten av behandling etter 12 års prøving og feiling, ble det hardt arbeid enda flere år, fra innleggelse på Modum Bad til hjelp fra en psykolog hver uke i over fire år som forstod den friske siden min og alle styrkene mine, som kunne hjelpe meg med hverdagen og stå i jobb samtidig som hun på et dypt nivå hadde kunnskap og erfaring med traumatiserte mennesker og hadde en psykodynamisk tilnærming til meg og problemstillingen min. Jeg var heldig, og har fått mer hjelp enn de fleste andre.

Disse tjue årene gjorde selvfølgelig noe med troen min. Og det er troen min, og utviklingen av den til sånn det ser ut som i dag, at jeg ønsker å skrive mer om etter hvert.

ENGLISH BELOW with help from chatgpt

_________________________________________________________________________

It’s my first time back on my blog since 2022. I’ve been writing a bit on Facebook since then, but it’s been a long time since I saw myself as a blogger or posted anything here. But these days, I have something on my heart that maybe isn’t entirely suited to the Facebook format.

When I look back on some of the 558 blog posts I've written over many years, I can see that the topics have varied greatly depending on which life stage I was in. I’ve written about many different aspects of my life: the jobs I’ve had, mental health, life as a follower of Jesus, silence, moving to Bergen, life in Hawaii and Korea as a short-term missionary, grief, some societal issues, travels, China, and much more. From what I’ve heard from readers, I’ve had various types of audiences, but even though I have a faith, I have always tried to write in a way that is understandable to people who may not necessarily believe or think the same way. What I want to write about now might be harder to understand without faith, but that’s where I’m at today.

For over 40 years, I have identified myself as a Christian and faithfully followed Jesus. He was, and still is, the most important person in my life. For just as long, I’ve been part of a church — both in Bryne, Bergen, and in mission organizations abroad — and the church community has been incredibly important to me. As I wrote some time ago, the church is one of the most beautiful things I know (and by "church" I don’t mean the building, but the people — we are the church), and some of the most powerful experiences I’ve had, both in community and with God, have been with them. Some of the most selfless and loving people I’ve ever met have been within the church — people reaching out to others, showing generosity, and caring for those who have nothing to give back. It is beautiful and powerful to be part of.

However, in recent years, I’ve started to ask many questions.

Several of my blog posts have been about life with mental illness. Many people know that I have struggled with anxiety and depression for twenty years and that today, because of this, I am 50% disabled. It took seven years before I received significant help in the healthcare system, and another five years (a total of 12 years) before we knew what the main issue was. Today, I believe it would have been discovered earlier that I had severe trauma from the first ten months of my life when I was still in South Korea before I was adopted to Norway. During these ten months, I was passed around like a package in my birth country and didn’t get what a child needs most — the opportunity to form attachments. But even after twelve years of illness, it was almost by coincidence (or divine coincidence?) that this was discovered, and from then on, I started receiving the correct treatment.

Ironically, one thing that stood in the way was that, even when I was extremely ill, I often functioned very well both in work, study, and social life.

So even though I was tired after 12 years of trial and error in treatment, there was still hard work ahead — from hospitalization at Modum Bad to weekly help from a psychologist for over four years, someone who understood my healthy side and all my strengths, helping me manage daily life and work while also having deep knowledge and experience with traumatized individuals, using a psychodynamic approach to me and my challenges. I was fortunate and have received more help than most others.

These twenty years naturally had a major impact on my faith. And it’s my faith, and what it has developed into looks like today, that I wish to write more about going forward.