De minste i samfunnet
Alt har gått galt for oss i dag. Vanskelig dag på jobb for en, altfor travelt for en annen, mye forskjellige tanker og følelser. Selv har jeg vært totalt avskrudd og ikke følt noe særlig på at vi igjen skal i fengselet for å ha en konsert. Vi er seint ute og får det travelt med å sette opp utstyret, får ikke testa lyd og kjørt igjennom som vi ønsker og det går galt nesten med en gang. Det er noe rart med lyden, det er gitarproblem, vi må stoppe midt i en sang, arkene flagrer og musikken sitter ikke som den skal. Så begynner jeg av alle ting å gråte under en av sangene. Det er ikke snakk om at jeg kan stoppe det. Det bare kommer. Jeg blir flau og tør nesten ikke se på de innsatte, og prøver å gjemme meg bak Magnar og trommene etterpå. Allikevel, til tross for dette, så er kvelden magisk for meg. Det er nesten fullt. Fullt av unge menn fra mange forskjellige land, og jeg vet det ikke, men jeg føler at de blir berørt, at det skjer noe. Etterpå, framdeles flau, setter jeg meg med...