Å leve fra Ånden...

Jeg er snart ferdig med boka «Himmelen er på or´ntli,» en bok jeg har tenkt på å lese i flere måneder. En kollega fortalte meg om den rett etter jeg fikk beskjeden om at far hadde kreft som ikke kunne opereres bort. Men jeg klarte ikke en gang tanken på å lese om Himmelen – da. Nå etter begravelsen har jeg lest den litt etter litt, gjerne med lange pauser mellom hver gang. Det er mye å ta inn og fordøye, en fantastisk fortelling om en liten gutt som holder på å dø og får komme inn i Himmelen noen minutter. Boka er en New York Times bestseller og har blitt vidt kjent for sine mildt sagt mirakuløse beskrivelser. Allikevel sier forfatter, far til gutten, at historien for dem er ikke bare underet over hva sønnen fikk se i Himmelen, men like mye om smerten ved å se sin egen sønn nesten dø. Det minner meg om to andre historier. Jeg har sett min egen far dø, slik som Gud så sønnen sin dø. Det var så smertefullt for Gud at han måtte snu seg bort. «Min Gud! Min Gud! Hvorfor h...