Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg.

Jeg hadde fått en C på masteroppgaven.

Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!"

Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet. Det gjorde vondt.

Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, Det vackraste, Bryllaupssong... og en 10-12 andre sanger jeg har sunget så mange ganger jeg ikke har tall. Og det er ikke det, jeg har likt det hver gang, og får godt betalt, men det er jo ikke det jeg har drømt om å gjøre med sangen....

Jeg tenkte på at jeg har slutta og danse, og at om jeg hadde startet igjen, ville jeg ikke være i nærheten av den formen og smidigheten jeg hadde for 10 år siden. Nå har det som nevnt før blitt redusert til dansing på byen en sjelden gang.

Skrivingen min. Jeg drømte en gang om å bli forfatter. Så mange hadde forhåpninger til meg, større enn jeg sjøl hadde. Nå blogger jeg. Og det er jo veldig bra. Men det er også alt jeg klarer. Jeg har for lengst gitt opp skjønnlitteratur og det er sjelden jeg får tid til og har krefter til å skrive gode artikler, forske på noe, virkelig gå inn i et område og skrive noe viktig om det. Og nå har til og med masteren min blitt en C. Etter alt det arbeidet!


Alt skrek middelmådighet mot meg. Alle tankene om sangen, dansen, skrivingen, mine akademiske evner ropte om talent som var sløst bort, evner som var forspilt, at tida hadde gått fra meg, og jeg satt igjen som min største frykt - middelmådighet. Helt ok. Greit nok. Ikke så verst.


I et bloggeinnlegg for en stund siden, da jeg trodde jeg måtte avlyse masterskrivingen kjente jeg på bitterhet like stor over å avbryte studiet som å ende opp med en dårlig oppgave jeg ikke kunne være stolt over. Denne følelsen kom nå tilbake med full styrke. Jeg hadde stått, men jeg hadde mislykkes. Jeg hadde prøvd, men jeg kunne ikke være stolt av det jeg hadde gjort.

Hele helga kjempet jeg med slike tanker. 2 venner spurte meg om jeg hadde fått svar, og jeg løy uten å tenke over det. Hvor mange hadde ikke allerede sagt; "Du får helt sikkert A eller B!" Jeg klarte bare ikke snakke om det. Jeg måtte håndtere dette i mitt eget hode før jeg kunne fortelle det til andre. Og.... vel, følelsen av å skuffe andre, eller andres forventninger var en ting. Skuffelsen over meg selv var den verste.

Skulle jeg klage? Hvorfor fikk jeg en C? Disse spørsmålene begynte å komme etter hvert, og det endte opp med en samtale med den ene sensoren hvor hun gav meg grunnlaget for karakteren:

"Renate, C er en god besvarelse. Det er ikke middelmådig. Det er tilfredsstillende og bra arbeid, og du har vist at du har god kompetanse og gjort et stort feltarbeid.

Den andre sensoren ville at jeg spesifikt skulle si at han hadde stor glede av å lese oppgaven din. Han syns det var svært spennende og relevant, og han lærte mye nytt. Han sa du hadde mange spennende funn som han gav deg kreditt for!"


Støtten og ordene hennes var så gode å høre at jeg måtte skrive dem ned. Kanskje det ikke var så alvorlig allikevel? Kanskje jeg kunne være litt stolt allikevel? Kunne C være en god karakter? Men hvis det var så bra, hvorfor hadde jeg ikke fått A eller B?

Hun fortsatte med å forklare at jeg hadde favnet for vidt, villet ha svar på for mange spørsmål. "Du ville litt for mye i én oppgave" hadde den andre sensoren sagt. Jeg trengte mer fokus på noe og dybde i det. Hun kom med eksempler og andre kommentarer, og jeg begynte å se det selv. Det var bra, men det kunne vært dypere og mer fokusert.

"Slik jeg ser det fikk du C på grunn av situasjonen din. Du hadde jo studiepause til april og hadde ikke tenkt å levere en gang! Du har det som kreves til å skrive både til en B og en A, og det har ikke alle, men denne gangen ble det for lite tid, og helsen din satte en stopper for det."

Det siste hun sa kjente jeg i hjertet: "Du har vist at du tar sjanser, Renate. Du hopper uti det ukjente. Du valgte en vanskelig oppgave. Du kjørte ikke en safe en hvor du enkelt kunne fått A. Og noen ganger blir det sånn når man velger å være kreativ og gjøre det en egentlig vil; man lander, men kanskje ikke der en hadde tenkt. Og hvorfor skrev du egentlig oppgaven? For å få en god karakter? Eller for å lære? For å oppdage? Erfare?"


Jeg måtte gå enda flere runder etter samtalen med henne. Jeg ble trøstet, jeg følte meg bedre, kanskje hun hadde rett i noe... men jeg - i alle framtidige jobbintervju og hver gang noen gang spør meg hva jeg fikk - må jeg fortelle at det "bare ble C". Folk rundt meg og arbeidsgivere vil ikke tenke at det er veldig bra. Kanskje det er det, kanskje slik som G på ungdomsskolen betydde GODT så betyr C at det var bra... men det ville vel ikke andre tenke?

Så jeg grublet og grublet, og følte og tenkte og ba og i nattemørket kjente jeg en ro komme over meg - endelig. Plutselig kjente jeg litt stolthet. For jeg hadde jo klart det! Tross alle odds. Jeg var jo ferdig. Jeg hadde jo bestått! Jeg begynte å tenke på alt jeg hadde lært og opplevd og mestringen jeg har fått gjennom dette, jeg så for meg senteret med de nord-koreanske barna jeg hadde blitt kjent med og intervjuet, volontørene jeg hadde blitt glad i - nå hadde jeg skrevet deres historie, den ville for alltid være tilgjengelig for folk å lese. Jeg tenkte på hva det jeg har lært kan gi meg av muligheter til å hjelpe i framtida, og ikke minst forståelsen jeg har fått gjennom dette.

Og endelig kom gleden også. Jeg har kanskje ikke blitt det jeg håpet, hverken som sanger, danser, skribent, akademiker og på mange andre områder - jeg er hverken etterspurt nok, trent nok, kanskje ikke flink nok og helsa mi er ikke god nok til å reise rundt i verden alene lenger og gjøre det jeg har gjort de siste årene. Hvor vondt det enn gjør å innrømme og godta det, så har jeg for mange hindringer i livet mitt til å gjøre det jeg vil. Men kanskje det er øyet som ser. Kanskje dette bare er hvis jeg ser med "verdens" øyne. Kanskje det blir helt annerledes hvis jeg prøver å se livet mitt med Guds øyne. Hva ser han? Hva ville han sagt?

Kanskje jeg kan akseptere og glede meg over denne C-en, som først skapte så mye smerte, og vite at jeg er den jeg er og skal være, enten jeg får A, C eller F, at i den store sammenheng betyr det ikke så mye, at bokstaven ikke forteller meg hvem jeg er, og at alt jeg gjør, får til eller ikke får til heller ikke forteller hele sannheten.

Jeg er mer enn det.