Jeg føler noen ganger at jeg er for mye. At jeg snakker for mye. At jeg blogger for mye. At jeg snakker og skriver for mye om livet mitt, om sorg, om følelser. At det bare blir for mye depressivt. Helsa mi. Hawaii... Sorg... Blir ikke folk drittlei av å lese bloggen min? Skriver jeg ikke om mye av det samme igjen og igjen. Men - så føler jeg også at jeg er for lite. Jeg føler jeg blogger for lite. Det føles rart når jeg går lengre perioder uten å legge ut bilder på Instagram eller sjekke Snapchat. Det føles som om jeg ikke er åpen om livet mitt, som om en stor del av meg har blitt virtuell, og at hvis jeg ikke legger ut om livet mitt så er jeg i realiteten taus. Paradokser. Jeg kan føle meg for mye. Og for lite.
Som jeg nevnte på Facebook og Instagram, så føles det ikke helt som om det blir lettere med årene, at far døde. Det føles vanskeligere. Siden det er lengre og lengre siden jeg har sett han. Samtidig så blir jo noe lettere. Jeg tenker på han mindre, den grusomme smerten som skar langt inn til beinet i den første tida etter at han var død kjenner jeg ikke til på samme måte lenger. Jeg er ikke lenger nummen. Det river ikke i kroppen. Paradokser. Det blir bedre. Men det blir ikke bedre, det blir verre. Begge deler faktisk, på samme tid.
Det er mange paradokser i livet. Som opplevelsen av at jeg var svært nær min far, og alltid hadde vært det. At han var som vegger og tak i livet mitt. At han nådde inn til noe dypt i meg som kanskje ingen andre. Jeg hadde sittet timesvis i barndommen og voksen alder og hørt på historiene hans, noen av dem om og om igjen. Samtidig - etter at han er død - slår det meg hvor mye jeg ikke visste om livet hans og hvem han var. Av og til lurer jeg på om jeg egentlig kjente store deler av han, det fins flere tiår av livet hans som jeg nesten ikke vet noen ting om. Han blir mystisk for meg. Jeg skulle så gjerne visst mer. Jeg kommer på små setninger han har sagt om disse årene, som nå virker kryptiske. Hvem var han da? Kjente jeg han egentlig? Jeg var nær han og kjente han godt, men likevel ikke. Han hadde rom inni seg vi ikke kjente til.
Så mye protesterte inni meg da far døde. Så mye føltes totalt meningsløst for meg. Jeg følte meg for ung til å oppleve dette. Det var alt for tidlig. Tanken på at jeg skal gå gjennom over halve livet mitt uten at han er der virker noen ganger helt uutholdelig, framdeles. Jeg som tror på en himmel, og at far er der, syns allikevel at å vente i kanskje 40-50 år på å se han igjen virker som en evighet. Lengselen etter å se han blir kanskje verre med årene. Er det fordi lengselen etter å sees igjen blir større?
Til dere som har fedre som lever, vil jeg gjerne oppmuntre dere til å ikke ta dem for gitt, and make the most out of the relationship. Det vil jo selvfølgelig se veldig forskjellig ut. Kanskje er du nær faren din eller ikke i det hele tatt. Noen av dere har god kontakt, andre ikke. Ingen av oss har eller hadde perfekte fedre. Ikke jeg heller. Alle fedre har mangler, alle relasjoner er vel til en viss grad brutte. Men kanskje det går an å komme litt nærmere? Eller skvære opp, hvis det trengs? Å ære dem mens de framdeles er i live? Nå sitter jeg igjen og tenker på alt jeg skulle gjort annerledes. Hvis jeg bare hadde visst før at han skulle dø... eller jeg hadde fått beholde han 20 år til... . Jeg ville vært mer bevisst at han ikke kom til å være her på jorda bestandig. Jeg hadde spurt han om å fortelle mer. Kanskje skrevet ned noen av historiene. Jeg ville tatt flere bilder, av han, av oss. Jeg ville ha filmet han. Jeg ville vært mer til stede. Eller kanskje dette bare er en del av sorgen, uansett, alle de tingene jeg skulle ønske jeg hadde gjort, men som kanskje ikke ville vært realistiske i virkeligheten. Noe av sorgen er nettopp alt det som ikke var, som nå er for sent, som du glemte å gjøre. Kanskje jeg i virkeligheten ikke hadde gjort så mye annerledes.
Noe av det som har blitt viktig for meg i etterkant er å ære far, å hedre minnet hans, og å videreføre arven hans. Jeg har spurt meg selv mange ganger hvilken arv det var han etterlot meg (og da tenker jeg ikke på den økonomiske), og hvordan jeg kan levere det videre til neste generasjon. Så inni meg kjente jeg en enorm protest på å la denne dagen gå forbi i stillhet. Som om det var en helt vanlig dag. Jeg hadde behov for å lete i gamle albumer, behov for å skrive om han, og endte opp med en lang Powerpoint til barnebarna hans, og mine tantebarn, med bilder og historier fra livet hans. Når jeg ikke kunne være sammen med familien min på denne dagen, så var dette en måte for meg å la arven hans gå videre til barnebarna.
Tusen takk for alle likes og gode ord i dag, og tusen takk for at dere var med meg å stoppe opp på denne dagen, og delte det sammen med meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar