"Skal vi se hva Bibelen sier om kjærlighet?" Krista så spørrende på meg. Jeg ble glad. "Ja, når?" svarte jeg kjapt. Vi følte vi gikk i ring, vi to. Krista er en venn jeg ble kjent med i januar. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle ha gjort uten henne de første månedene her. Hun var en av de første som inviterte meg inn i et fellesskap, og vi klikka raskt. Først var jeg invitert hjem til familien hennes på middag, deretter begynte lørdagsturene våre, opp Fløyen og rundt andre steder i Bergen, så begynte matutforskingen vår. Hun viste meg alle steder du kunne prøve billig og god mat i sentrum, sist uke var det indisk. Hun begynte å bake surdeigsbrød og lage kombucha, som jeg elsker, og neste som ble inspirert var søsteren som nettopp bød oss på ekte etiopisk mat. Først hadde vi de ukentlige møtene som ble en liten livline for meg uten nettverk. Så ble turene våre oftere, det ble mat og tur og soling, og det nyeste strikking. Neste på programmet er muligens trening, og målet langt der framme er å danse igjen. Det fine med Krista er at hun bare liker å ha det gøy, og det er fantastisk å få ha noen sånne i livet, spesielt for meg, som av og til kan kjenne på at livet er litt vel alvorlig.
Helt fra starten har vi delt liv åpent. Og det har gått litt sånn som dette: Jeg har klaget over kinesiskstudiene, hvor vanskelig det er, hva jeg sliter med, hvor dårlig jeg er, og så videre, hennes klagesang har handlet om jobb, men har tidvis hørtes ganske lik ut som min. Så har vi oppmuntret hverandre, tatt en prosess sammen og bedt for hverandre. Etterpå føler vi oss fantastiske, uovervinnelige, og vi skjønner ikke at vi har kunnet være så bekymra. Men - neste uke, når jeg igjen spør hvordan det går på jobb, har historien ofte vært lik sist uke. Min likeså. Det er tøft på kinesiskstudiene, det er så vanskelig å lære tegn, jeg sliter med å forstå, og så videre. Same procedure as last week. Det tok noen uker med dette før vi begynte å le av det. Hvorfor er det sånn at vi går i sirkler? At det samme problemet kommer opp igjen og igjen, selv om du har brukt tid på å løse det? Hvorfor blir det ikke bedre? Er det noe vi ikke forstår? Er problemet dypere, at det ikke hjelper å snakke om det og løse det med litt forståelse og bønn?
Kunne det være noe i oss som gjorde at vi alltid følte at vi ikke strakk til, og ikke var gode nok? Det var jo ingen rundt meg som sa til meg at jeg ikke fikk til kinesisken, snarere tvert imot, det kom bare fra meg selv. Hvor kom denne dårlige selvtilliten fra, hvorfor var det jeg gjorde aldri godt nok? Derav bibelstudie. Det var Krista som kom på det. Kanskje, bare kanskje, hvis vi forstod bedre hvor høyt Gud elsker oss, og at vi er gode nok, og hva Bibelen sier om vår egentlige identitet i han, kanskje da kunne vi slutte å gå i sirkler, i alle fall litt mindre. Kanskje det ville gjøre oss tryggere i hvem vi er, og kanskje det kunne gjøre at vi arbeidet fra et sted av hvile og aksept, og ikke arbeide for å få aksept, både av mennesker og Gud.
Så i går kveld hadde vi første kvelden med bibelstudie, og det var fantastisk. Det står så mye godt i Bibelen om hvem vi egentlig er, hvis du har tatt imot Jesus. Og det minner meg på hvorfor jeg så gjerne vil at andre skal få møte Jesus, og kjenne denne gleden, denne freden, denne nåden. Det er noe som overgår all forståelse, det er noe som gjør livet mitt verdt å leve.
Så - med det sagt så starter vi det første online alfakurset i kveld, det er cirka 25 nye som er med, men det er fremdeles plass til flere. Noen samles fysisk/online, andre online, og sammen skal vi stille de litt dypere spørsmålene om hvem Jesus er, og hva meningen med livet er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar