Å gå i krigen hver dag!

 “DET FØLES SOM Å GÅ I KRIGEN HVER DAG!” utbrøt jeg frustrert til Krista. Det var selvfølgelig kinesiskstudiene jeg snakket om, og selv om det jo er en overdrivelse, beskrev det allikevel noe om hvordan jeg føler det til vanlig. Hver dag holder jeg på med noe jeg føler er for mye for meg, som om jeg bærer en byrde som egentlig er for tung. Eller se for deg en snegle som tror den skal klare å komme seg opp på et høyt fjell. Det er vanskeligere enn noe annet jeg har holdt på med, og jeg lengter tilbake til dagene på Flyktningtjenesten i Stavanger hvor jeg elsket og mestret jobben min. Så heldig jeg var. Jeg skulle ønske jeg hadde vært enda mer takknemlig og satt enda mer pris på det enn jeg gjorde da. 

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at akkurat dette har blitt så uoverkommelig for meg. Utenfra ser det ikke slik ut, jeg klarer meg veldig bra i timene, får skryt fra lærerne, er aktiv, har fått gode karakterer og klarer delta på alt. Jeg ser at studenter som sliter mer enn meg, allikevel tar det mer med ro og trivs godt, ingen ser ut til å gå gjennom de samme sjelelige kvalene som meg. Det føles som om det er en massiv motstandskampanje for at jeg skal klare å lære dette språket. Enda klarer jeg ikke se for meg at jeg skal mestre det. 

For tre uker siden, etter å ha vært i kjelleren i gjennomsnitt tre ganger per uke, bestemte jeg meg for å ta grep. Dette gikk ikke lenger. Så den ene romvenninnen min og jeg bestemte oss for at vi skulle be for dette hver eneste dag. Til noe skjedde. Uansett. Etter det har vi gjort det, hver kveld, bedt Gud om hjelp til å klare det jeg holder på med. Det har allerede skjedd store endringer. Jeg hadde 14 dager hvor jeg ikke hadde en eneste nedtur. Og jeg merker at jeg blir sterkere og takler mer. Men - det føles fremdeles som krig. Jeg har noen ganger lurt på hva det er som gjør at jeg som alltid har elsket studiene og jobbene jeg har hatt, plutselig har møtt på noe jeg ikke klarer mestre. Jeg lander på at det er dype prosesser som er i sving, noe med kinesisk trigger et dyptliggende behov for å være sterk og best, og overalt for å ha kontroll. Det kommer fram sider i meg som jeg virkelig ikke liker, som jeg nå blir konfrontert daglig med. 

Men kanskje, sånn egentlig, i det store bildet, dette er bra, til og med veldig bra. Kanskje har vi av og til godt av å skvises (slik jeg regner med det ville vært å gå i virkelig krig), for å se hva som bor i oss, dypt der inne, og få en sjanse til å overvinne det som ikke kommer til overflaten når vi trivs, har det bra og mestrer livet. Så kanskje jeg egentlig kan se på dette som skjer som en gave!