Seier og nederlag

Hm, hva skal jeg skrive om først? Sist uke fikk jeg mitt første avslag på bokprosjektet mitt. Det kom i form av mail. Forlaget “holder for tiden ikke på å gi ut bøker i den gaten, så derfor kan vi dessverre ikke hjelpe deg videre.” Romvenninnen min Julia bare smilte begeistra til meg: “Gratulerer med ditt første avslag som forfatter!” Jeg måtte le, det var en fin måte å se det på. Hun påstod at alle gode bøker først hadde en serie med avslag. Hun foreslo at etter fem avslag måtte vi feire stort. Kanskje med kake. Jeg, utrolig usikker på hva det er jeg egentlig holder på med, vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Kanskje det er derfor jeg tar avslag lett, til nå i alle fall, fordi hele prosjektet føles litt som om det er utenfor meg selv. Hvis jeg skal være helt ærlig, føler jeg at det var Gud som ledet meg til å skrive, og at hele greia er overgitt til han. Så da føles det som om det som kommer, enten det er avslag på avslag, eller utgivelse, egentlig ikke er min fortjeneste eller nederlag. 

Jeg sendte en fil med manuset mitt til et forlag i juni, men har enda ikke hørt fra dem, utenom en mail som sa at de refuserer 95 % av det som kommer til dem. Jeg tenkte på alle som går rundt med en forfatterspire i magen, dette var definitivt ikke lovende tall for noen av dem. Jeg begynner å skjønne at denne bransjen er ganske tøff. Etter det var planen å sende til fem-seks andre forlag, men jeg innså at jeg hadde glemt å skrive ferdig boken (!) og sendt et uferdig manus, og plutselig tok prosessen fire måneder til. Nå i høstferien fikk jeg endelig megt meg til å sende dem, og derav det første avslaget bare noen dager etter. Så er det bare å vente i spenning på resten.

Ellers ble jeg oppmuntret av to kamerater til å også dele seirene mine når jeg blogger, ikke bare alle nederlagene. Derfor tenkte jeg å fortelle at jeg nylig fikk A på den fryktede muntlige kinesiskeksamenen! Jeg nesten hoppet av glede da jeg fikk resultatet og holdt på å klemme den forfjamsede professoren. I et par dager kjente jeg den gode ettersmaken av en slik seier etter mye slit. Samme dag traff jeg på ikke mindre enn fire kinesere som jeg snakka litt med, til mine norske venner som stod og hørte på sin store glede, og jeg tenkte at her må jeg bare være litt. Dette bør jeg feire. Jeg er altfor kjapp til å ta slike seire som selvfølger, og så kjempe videre. Det minner meg på at jeg enda ikke har feiret, det har jeg lyst å få til denne uken.
Så det var en liten oppdatering på reisen min med skriving og kinesisk. Tusen takk igjen for alle oppmuntringer og trøst og støtte på veien!