Å møte Døden....

Å møte Døden ansikt til ansikt har definitivt gjort noe med meg og forandret hvordan jeg ser på livet. Tiden etterpå har vært en lang vandring, hvor å innse og godta at jeg vil sørge resten av livet, har vært en prosess. Jeg er så ung enda. Jeg føler jeg enda er i begynnelsen av livet. Sorg er noe jeg mest har forbundet med å være gammel. Det føles urettferdig at jeg nå, etter dette møtet, som jeg ikke ønsket, har måttet vandre i dødens landskap, og vil gjøre det resten av livet. Jeg vet det vil bli lettere og at livet framdeles kan være godt og bla-bla-bla... men bare dette ene møtet, hvordan det nå vil påvirke resten av livet, virker framdeles urettferdig.

Mitt møte var med en mann som ikke var klar for å dø og som hadde så mye livsglede og så mye å utrette. Men han hadde allikevel levd lenge og fått se barna sine vokse opp, han hadde bidratt til å bedre  samfunnet, fått forandre liv, oppleve å bli pensjonist, og gleden av å få barnebarn...

Når jeg hører om barn.... og unge voksne som døde så alt for tidlig... føles urettferdigheten enda sterkere. Mennesker med mesteparten av livet foran seg.... Hvordan vil det være å leve i sorgens landskap etter å ha sett sitt barn dø..? Hvordan forsone seg med å ha mistet en ung kone..?

Hvordan møte Livet etter det...

Ingen tid så fylt av minner

Ingen tid så fylt av minner

som den aller siste time.

Mellom liv og død vi stilles

nå på årets siste dag.

Alle mennesker vi møtte,

alt vi tenkte, sa og gjorde,

alle øyeblikk er nær oss

når vi hører klokkens slag.

Alt er hos oss denne time

når vi er i grenselandet,

på det sted der drømmer fødes

mellom nytt og gammelt år.

Klagen over det vi mistet,

bønnen for en ukjent fremtid,

bever under rommets hvelving

når de store klokker slår.

Ingen tid så full av fremtid

som den tid vår Frelser gir oss,

han som gikk sin vei i tiden

og ble døpt med korsets dåp.

I den mørke vinternatten

lyser håpets klare stjerne.

Aldri var vår jord alene.

Aldri er vi uten håp.

Eyvind Skeie, primo januari 1998