«Går det bedre nå?» spør Anett der
vi sitter i sofaen hennes med et glass Cola Zero i hendene. Jeg har
nettopp vært i sorggruppe og stikker innom henne på veien hjem.
Tja? Hvordan kan jeg forklare det?
«Vel, det er vanskelig å kalle det hverken bedre eller verre,»
svarer jeg tenkende, «det er mer som bølger, som kommer og går, om
du forstår hva jeg mener..? Noen bølger er store, noen er små, man
vet aldri helt hva som kommer eller hvordan de påvirker en.»
Hun er ikke den eneste som har spurt
meg dette. Om det går bedre nå. For det må det vel gjøre, over
åtte måneder seinere. Men hvordan kan jeg forklare at på noen
måter føles det verre, for det er jo lenger og lenger siden jeg har
sett han! Lenger og lenger siden vi snakket sammen eller jeg fikk
gitt han en god klem. Og mer og mer virkelig at han er borte og alle
konsekvensene av det.
I sorggruppa spør de oss om hvordan vi
føler det nå, hva det er jeg kjenner på for tida. Merkelig at de
spør om det. For jeg har jo lurt på hva det er jeg kjenner så
sterkt, noe jeg igjen sliter med å sette ord på. Jeg
prøver å svare, men klarer det ikke. «Er jeg lei meg kanskje? Litt
trist...? Eller...» Men det er ikke helt det heller. Så resten av
kvelden og dagen i dag lurer spørsmålet i bakhodet. Hva er det jeg
føler i kjølvannet av fars død akkurat nå?
Seint ute på kvelden begynner noen ord
å stige opp til overflaten.
Fremmed...?
Hjemløs...?!
Føler jeg meg kanskje litt fremmed og
hjemløs?!? Hm... jeg smaker på det, kjenner hvordan ordene føles i
kroppen, om de setter seg, om noe faller på plass. Og det gjør det.
Jeg tror jeg føler meg fremmed og hjemløs. Og det til tross for at
jeg jo er kjent av mange og langt fra hjemløs.
Underlig. Og litt trist. Jeg blir trist
fordi jeg kjenner meg fremmed og hjemløs, uten far.
Følelser er som skyer
på himmelen.
Se på dem,
godta dem, respekter dem
og la dem
seile videre.
Du behøver aldri
forsvare
eller rettferdiggjøre
følelser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar