Barn for tidlig i barnehage: Samfunnseksperiment og tilknytningsskader?

 

Jeg er ikke i mot barnehage. Ikke i det hele tatt. Jeg tror det kan være veldig bra. Jeg kjenner mange gode barnehager og barnehageansatte. Og selv er jeg av den personlighetstypen som elsker å jobbe, og aldri har vært spesielt opptatt av barn. Hadde jeg fått barn kan det godt være at jeg hadde vært drittlei av bleier og å være hjemme lenge før ungen var ett år. Det er en ærlig innrømmelse. Jeg kan ikke se for meg at personligheten min blir transformert i den grad at jeg bare har så inmari lyst å "bare gå hjemme". Jeg tror det ville vært dager da jeg holdt på å gå på veggen og bare ville vekk!

Allikevel.... tror jeg ikke det er det beste for barnet at jeg hadde gjort det.

Jeg er ikke psykolog. Eller ekspert. Kanskje en pedagog siden jeg er lærer. Dette innlegget er uansett ikke faglitteratur. Men jeg har snakket med en del eksperter på emnene. Eksperter på barns utvikling, og på barn og tilknytning. En behandler innen psykiatrien sa til meg at det er et problem at ett-åringer i barnehage har blitt et "samfunnseksperiment!" Det er som om samfunnet eksperimenterer med barna, uten å virkelig tenke nøye gjennom det, se på forskning om barn og barns utvikling, og har gjort det til en selvfølge at de fleste barn skal i barnehagen fra de er 1. Det er bekymringsverdig! Han og andre jeg har snakket med, virket også skeptiske på grunn av de viktige tilknytningsfasene som skjer, blant annet i hjernen, og nervetrådene som må bindes sammen før rundt 2 år. Hvis det ikke skjer, kan det ha skjedd varig ødeleggelse. Mange tilknytningsprosesser skjer i barnet fra de er født i blant annet 8-måneders alderen og 1,5-årsalderen, varierende fra barn til barn.

Life Model Works, et psykologisk senter i USA, skriver at hjernen har et kontrollsenter som utvikles fra barnet er unnfanget og to år framover. Dette senteret er med å kontrollere handlingene og regulere følelsene våre resten av livet, og det er helt essensielt hvordan denne prosessen av tilknytning til mor og far har vært. Deres argument er også at fram til en er fylt 3 år utvikler barnet tillit, glede, å kunne ta imot, «selvet» sitt og lærer seg å returnere fra negative følelser tilbake til utgangspunktet, glede. For at dette skal skje er det spesielt viktig med mest tid sammen med mor, og også andre stabile voksenpersoner.

Jeg tror ikke alle som går i barnehage blir varig skada, selv om de bare var ett år. Men jeg tror heller ikke at alle barn som tilsynelatende virker helt normale, alltid er helt upåvirka. Jeg tror mye ikke er mulig å se før seint etterpå, i ungdomstida og i voksenlivet. Og i mange tilfeller er det så vanskelig å se, at det vil være lett å skylde på andre faktorer. For eksempel - en 14-åring som skifter venninner ofte - kan både være normalt og et tegn på problem med tilknytning. En 30-åring som sliter med å forplikte seg, eller være i lange forhold - kan være all slags årsaker, men også problem med tilknytning. En depresjon i 20-årene - mange sammensatte faktorer, kanskje vanskelig å spore det tilbake til tida før en var 3, fordi en ikke husker det! Men alle disse utfordringene, og mange andre, og mye mer alvorlige, kan være et resultat av svak tilknytning eller skada tilknytning. I mer ekstreme tilfeller vil du selvfølgelig se det tydeligere, som en i noen tilfeller kan se tydelig hos enkelte fosterbarn.

Mine personlige erfaringer - som jeg har lite av og består i tett oppfølging av tre små, nydelige tantebarn, går blant annet på observasjoner av hvor godt de har hatt det av å ha min søster hjemme, fram til de var over 3 år alle sammen. Jeg har observert og reflektert over livene deres, og er det en ting som står klart for meg og som jeg aldri vil glemme er det tankene og følelsene mine hver enkelte gang de var rundt 1 år. Jeg husker jeg tenkte på hvor små de var, hvor sårbare, og jeg husker at jeg kjente dypt inni meg at det de trengte aller mest i denne verden, var min søster. De trengte sin mor. Aller mest. Klart sosialisering er viktig etter hvert. Klart far er uvurderlig. Klart de har mange behov. Men for meg var det enormt tydelig at det og den de trengte aller mest - og oftest - da de alle var ett år - var sin mor - mer enn å sosialiseres i barnehagen.