Transformation

Bilde brukt i henhold til bruksrett

Som nevnt i sist blogginnlegg levde jeg kristenlivet delvis som en tjener, hvor jeg ventet på at Gud skulle si noe til meg, og så utførte jeg det. Jeg opplevde tidvis veldig sterk kjærlighet til Han, men alene med Han klarte jeg ikke ta imot tilbake. I løpet av disse årene var det kun et par stykker som hintet frampå at jeg kanskje hadde litt feil teologi når det kom til Guds kjærlighet, men til og med når en prest spurte hvordan jeg så på Gud, og jeg svarte at jeg ser han «som en dommer, opphøyet, og over meg, han ser på meg med et strengt blikk», forstod jeg ikke at dette ikke var den fulle sannheten. Tanker om at jeg var co-creator med Gud, eller at vi oppførte oss som venner gjør, henger, skravler, ler, tuller, tar avgjørelser sammen, utforsker ting, var for det meste ganske fjern. 

Midt i mitt strenge gudsbilde husker jeg at jeg så et maleri av Jesus som lo. Det bergtok meg. Tenk at Han kunne være sånn! Tenk at Jesus lo! Det samme skjedde da jeg så Passion of the Christ, noe av det som rørte meg mest i filmen var de korte scenene hvor Jesus tøyser med Maria, sin mor, og vi får et innblikk i livet Hans som tømrer, hvor han måler bord og stoler. Under lovsang kunne jeg mange ganger i tankene male fram disse scenene, hvor Jesus lo på maleriet eller tullet med sin mor eller tankefullt utførte tømreryrket sitt. En helt normal mann. Og inni meg kjente jeg en dyp lengsel etter at Jesus og Gud kanskje var sånn også i virkeligheten, og til og med kanskje mot meg.

Jeg begynte å skjønne at jeg levde mye fra Sjelen, fra mine egne tanker og følelser, fra viljestyrken min, fra å gjøre det rette, lete etter rett og galt, eller godt og vondt, og så velge det gode, ikke ut fra Ånden, som kanskje ville bedt meg om å ta helt andre valg, eller leve annerledes enn Sjelens disiplin. Jeg begynte å tro at jeg kunne ha fred alltid, selv om jeg ikke visste hvordan, og ante at det ikke lå i hvilke gjerninger jeg gjorde for Gud.

Og mens jeg utforsket dette, og prøvde å finne ut hva Ånden var, og hvordan jeg kunne leve ved den, hørte jeg en dag på en av Posture-podcastene med Lindsay van Zyl, hvor hun intervjuet sin mentor Ashley Nicole (nå Perez). Ashley snakket om at vi er ett med Kristus, a union with Him, og at Hvile i Gud er et sted, og at vi kan bo der. Fra det stedet kan vi leve livene våre, vi kan til og med kjempe og krige fra hvile. Budskapet føltes som vann i ørkenen, jeg som igjen hadde blitt utbrent etter studier og helseproblem. Kunne dette være sant? Var hvile mer enn fravær av arbeid? Kunne jeg hvile mens jeg arbeidet?

Og hele sommeren 2022 lå jeg på loftstuen i Verdalen og hørte på dette budskapet om hvile i Jesus. Det var mye dårlig vær og jeg orket veldig lite fysisk, hadde så vidt kommet meg gjennom eksamen og bacheloroppgave, og jeg fant ikke fred i hverken å se sport, nyheter, lese bibelen eller høre podcaster, og jeg var mindre sosial enn vanlig, det eneste stedet hvor jeg kjente liv var å høre om dette livet jeg fikk da jeg ble frelst, som Ashley sa var en del av evangeliet vi ikke har forstått fordi vi så gjerne vil tjene Gud, og fordi vi er så redde for virkelig intimitet med Han. Så da lå jeg bare der i loftstuen, og senere på en sofa på Hognestad, og sa det ikke til noen, men langsomt skjedde det et under inni meg, jeg fikk håp for framtiden, og svært dype steiner ble snudd i hjertet mitt. Det til tross for at jeg med hjernen min ikke oppfattet mer enn kanskje halvparten av budskapet, men Ånden min forstod, og det var nok. Jeg visste at dette ville jeg ha, dette frigjørende livet med Jesus, denne freden, å leve fra denne hvilen.

Og med tiden forandret dette livet mitt, ja, jeg tror nesten jeg må si det på engelsk – it transformed my life, det var mer enn en endring, it was transformation.

ENGLISH BELOW with help from chatgpt

As I mentioned in my last blog post, I lived much of my Christian life as a servant—waiting for God to tell me something, and then I would carry it out. Many times, I felt a deep love for Him, but when alone with Him, I couldn’t receive love in return. During those years, only a few people hinted that I might have a slightly wrong theology when it came to God’s love. Even when a priest once asked how I viewed God, and I replied that I saw Him “as a judge, exalted, above me, looking at me with a stern gaze,” I didn’t understand that this wasn’t the full truth. Ideas of being a co-creator with God—or relating to Him as a friend, just hanging out, chatting, laughing, joking, making decisions together, exploring things—felt mostly foreign to me.

In the middle of my stern view of God, I remember seeing a painting of Jesus laughing. It captivated me. Imagine that He could be like that! Imagine Jesus laughing! A similar thing happened when I saw The Passion of the Christ. One of the scenes that moved me the most was when Jesus was joking with Mary, His mother, and we get a glimpse into His life as a carpenter, measuring tables and chairs. During worship, I would often bring these images to mind—Jesus laughing in the painting, joking with His mother, or thoughtfully working as a craftsman. A completely normal man. And deep inside, I felt a longing that Jesus and God might actually be like that—and maybe even like that toward me.

I began to realize that I was living a lot from the soul—from my own thoughts and emotions, from willpower, from trying to do the right thing, constantly searching for right and wrong, good and bad, and then choosing the good—not necessarily from the Spirit, who might ask me to live in completely different ways than the discipline of the soul would suggest. I started to believe that maybe I could always have peace, even if I didn’t yet know how. And I sensed that it wasn’t about the things I did for God.

While I was exploring this, trying to figure out what the Spirit was and how to live by it, I listened to one of Lindsay van Zyl’s Posture podcasts, where she interviewed her mentor, Ashley Nicole (now Perez). Ashley spoke about how we are one with Christ—a union with Him—and that resting in God is an actual place, a dwelling. From that place, we can live our lives—we can even fight and wage war from rest. The message felt like water in a desert, especially for me, burned out again after studies and health issues. Could this really be true? Was rest more than just the absence of work? Could I rest while working?

And that summer of 2022, I lay on the attic couch in Verdalen listening to this message of rest in Jesus. The weather was mostly bad, I was physically exhausted, barely having made it through my exams and bachelor thesis. I didn’t find peace in watching sports, news, reading the Bible, or listening to sermons. I was less social than usual, and the only place I felt alive was in hearing about this life I received when I was saved—a part of the Gospel we often miss because we’re so eager to serve God, and because we're afraid of real intimacy with Him. So I just lay there in the attic, and later on a sofa in Hognestad, telling no one—but slowly, something miraculous began to happen inside me. I gained hope for the future, and some very deep stones were turned in my heart. Even though my brain may have only grasped half of the message, my spirit understood—and that was enough. I knew I wanted this: this liberating life with Jesus, this peace, this way of living from rest.

And over time, it transformed my life.
It was more than change.
It was transformation.