Jeg støkker likevel når jeg ser henne, blir helt satt ut, hun ser på meg med bedende blikk og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, om jeg skal si noe, gi noe, la være.... plutselig var dette så enormt nært, ikke på en misjonstur, ikke langs Oslo´s gater eller til og med Stavanger... men her, rett utenfor hjemmet mitt. Jeg er sliten etter jobb og trening og kjenner at jeg ikke orker kampen.
For det handler om mer enn 5 kroner.
"Jeg klarer å smile til henne!" tenker jeg inni meg og mønstrer et smil og går så videre.
Etterpå tenker jeg lenge på dette. Jeg kjente den samme følelsen første gang jeg ser romfolk utenfor Rema 1000 med et blad jeg aldri har hørt om før, "Folk er folk." Jeg blir skeptisk, rådvill, og tenker at jeg kan jo kjøpe det på vei ut. Når jeg er ferdig å handle og kommer ut er han ikke der lenger, han med bladet. Jeg føler en flau lettelse.
Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til dette. Hva skal jeg gjør? Det er så mange tanker og følelser i sving, jeg har fulgt med i debatten rundt romfolket like mye som alle andre og er fullt oppdatert om bakmenn, og hva offentlig tigging gjør med et samfunn, og hvordan vi ikke vet hva pengene går til, og så videre.... samtidig har jeg kjent sterkt på en følelse av at vi kan jo ikke bare late som om det ikke eksisterer!! Skal vi forby tigging fordi at vi rike nordmenn skal føle oss bedre og slippe å se situasjonen til romfolket?! Skal vi lukke øynene for hvordan økonomien faktisk er i store deler av Europa, nabolandene våre?! Det virker helt feil. Og kommer vi til å hjelpe dem mer om vi forbyr tigging?! Jeg tror ikke det. Jeg tror vi kommer til å glemme dem.
Allikevel... jeg har kjempet denne kampen før, siden jeg traff den første tiggeren på gatene i Estland i 1996, - jeg gråt, venninna mi gråt, vi kjøpte mat og drikke og gav ham noen småslanter. Etter det har jeg truffet utallige tiggere, gjennom mange år i Asia før det ble vanlig i Oslo. Etter mange kamper bestemte jeg meg for å alltid gi noe, enten det var 1 krone eller 50, fordi jeg trodde at å gi dem ikke bare oppmuntrer dem og dekker et behov, men fordi det også gjorde noe med meg. Og jeg ble overbevist om at det gjør noe med meg, hjertet mitt og holdningen min å ikke gi.
Men så kom de til Oslo, til mitt eget land, sammen med alle debattene i media, og jeg sluttet å gi alltid. Og så begynte jeg å gi sjelden. Jeg kjente på tvil om hensiktene deres, irritasjon og frustrasjon sammen med medfølelsen. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre.
Men så leser jeg denne artikkelen i dag morres, før jeg har orka å kjempe kampen om hvordan jeg skal forholde meg til romfolk og andre tiggere i mitt eget land og min egen by, og jeg skjems, jeg blir flau et sted der inne og trist over meg selv...
Artikkelen kan du lese her om du vil:
Hun møtte kvinnen bak tiggerkoppen
Vibeke
pleide å følge tiggerdebatten med interesse. Etter at hun ble venninne
med rumenske Mariana er det blitt en pine med de mange og tøffe
medieoppslagene.
Hva har en kvinne
fra den
lutfattige rumenske landsbygda til felles med en kvinne fra Oslos vestkant? Vel, morsrollen til å begynne med. Etterhvert viste det seg at det var mer. Møtet med rumenske Mariana på kirketrappen utenfor Oslo Vestre Frikirke skulle endre mye for Vibeke Emberland Uhlig og for romkvinnen Mariana.
Nå gleder den tidligere tiggeren seg over å kunne stå opp klokken fem om morgenen for å gå på jobb. Om en uke flytter hun inn i egen leilighet. Og Vibeke veksler nå småpenger for å kunne omsette dem i samtaler med de mange tiggerne i Oslos gater.
Historien starter en søndag formiddag i slutten av november i fjor. Vibeke har nylig landet på emne for mastergradsoppgaven i diakoni som hun skal skrive ved Diakonhjemmet. «Kirkefolk og romfolk - møter på kirketrappen» er tittelen. Den harde ordbruken og de mange medieoppslagene om romfolk har gjort henne rystet og litt interessert.
Hvem er disse menneskene som har gjort det nødvendig å sette lås på bosspannene i Vibekes nabolag? Hvordan kan nordmenn bruke så harde ord overfor dem? Og på den andre side, hvorfor må romfolk bruke buskene til å gjøre sitt fornødne? Og ikke minst: hvordan kan en diakonal respons overfor romfolk se ut?
Meningen er å besøke andre menigheter enn hennes egen Oslo Vestre Frikirke der hun har sin praksisperiode. Det finnes jo ikke tiggere på trappen der. Men denne første søndagen i praksisperioden hennes sitter det en enslig kvinne med tiggerkoppen sin på kirketrappen. Vibeke hilser på, gir henne noen mynter i koppen. Vil hun bli med inn i kirken? Men kvinnen som sitter der kan ikke et ord norsk eller engelsk. Etter å ha prøvd på fransk og tysk bruker Vibeke det ene ordet hun har i sitt rumenske vokabular.
– Copii? spør hun.
Det morsomme ved at barn i flertall heter «kopi» på rumensk gjør at hun husker det.
Responsen er umiddelbar. Det lyser opp i ansiktet til kvinnen. To fingre strekkes i været. Vibeke viser at hun har tre barn.
– Ved hjelp av fingerspråk viste vi hvor store de var, og kom også fram til alderen. Da var vi plutselig to mødre. Vi var forbi koppen, forteller Vibeke.
Kvinnen ble ikke med inn i kirken. Da Vibeke kom ut etterpå med litt kirkekaffe til henne var hun i ferd med å gå.
Neste søndag sitter ikke kvinnen på kirketrappen, men nede på fortauet. Vibeke setter seg ned med henne og gir tegn til kirketrappen. Hvorfor sitter hun ikke der? «Go, go, go» sier kvinnen og viser hvordan hun er blitt jaget fra kirketrappen.
Vibeke har tidligere selv jagd romfolk fra søppelkassen sin. Men nå har hun studert romfolkets historie med forfølgelse. Noe er annerledes. Umiddelbart slenger hun armen rundt skulderen hennes.
– Når jeg kjente henne ble jeg så følelsesmessig oppbragt over at hun var behandlet slik, husker Vibeke. Men hva så? Hun ville ikke bli med inn i kirken. Vibeke tyr til en kombinasjon av kroppsspråk og enkel engelsk:
– Look, job?
– Å, yes job, madam! Job super! Romkvinnen stråler.
– Kom, sier Vibeke og peker mot kirkedøren. Mariana er tvilende.
– Possible? spør hun.
– Yes, you my friend, sier Vibeke.
Idet hun sier det strekker kvinnen fram hånden og presenterer seg med navn. Etter dette går Mariana og Vibeke sammen inn på gudstjenesten. Mariana peker og kommenterer.
Ingen barn i kirken i Romania. «Popa» har sort prestedrakt, ikke hvit som her. Vibeke forstår at denne damen er kirkevant, og at hun reflekterer over forskjeller mellom en norsk gudstjeneste og en rumensk.
Så skjer det noe helt spesielt. Kollektbøssen nærmer seg. Vibeke tenker med seg selv at nå tar hun ansvar. Hun har invitert romkvinnen inn på gudstjenesten, så hun må passe på at fristelsen ikke blir for stor for den fattige kvinnen.
Idet kollektbøssen kommer forbi de to kvinnene graver Mariana dypt i lommen. Myntene sildrer ned i bøssen. Det går et støkk gjennom Vibeke og kvinnen som samlet inn kollekten.
– Hun tømte lommene sine, det var til skam for oss. Det var som et ekko fra Jesu fortelling om enken og de to myntene, sier Vibeke.
Etter gudstjenesten blir Mariana med på kirkekaffe. Vibeke er spent. Men folk i menigheten er hyggelige og strekker ut en hånd for å hilse på. Når de kommer ut på kirketrappen må Vibeke overbevise Mariana om at det fortsatt er greit å tigge på kirketrappen.
Å tigge utenfor kirken hadde alltid vært en skam, nå var det utenkelig. Neste søndag kommer hun tilbake til gudstjeneste. Uten tiggerkoppen.
– Som tigger følte jeg meg som et dyr. Jeg hadde ikke mat, kunne bli sparket til og spyttet på. Jeg skammet meg over å måtte tigge. I møte med Vibeke og Reidulf (presten i Oslo Vestre Frikirke, red.anm.) opplevde jeg for første gang å føle meg velkommen et sted i Norge, forteller Mariana til Dagen.
– Jeg hadde med meg tolk neste søndag, og på en blanding av norsk, rumensk og engelsk snakket vi på en dyp og varm måte om sykdom i nær familie og om det å være mor, sier Vibeke.
– Etter hvert har jeg lært meg litt rumensk, men det er utrolig å se hvordan de viktigste ting i livet godt kan formidles med få ord, hender og hjertet. Og litt Google Translate, ler hun.
Den aller sterkeste øyeåpneren for Vibeke var endringen som skjedde i henne selv. Kvinnen med tiggerkoppen ble plutselig Mariana, en kvinne med en alvorlig syk mann som ikke lenger kunne forsørge familien og ikke hadde råd til legehjelp.
En kvinne som måtte forlate sine to barn for å tigge i et kaldt og fremmed land og som på denne måten har forsørget familien sin i fire år.
Vibeke er ikke ukjent med innsigelsene. At tiggerne er en del av organiserte nettverk. En krone til en tigger er en krone til bakmennene. At romfolk reiser fra by til by for å tigge, stjele eller drive handel alt etter som. Hun kan ikke utelukke at det noen ganger kan være slik. Hun kan forstå at folk låser bosspannene sine når uvedkommende roter søppel utover gaten.
Men da hun hilste på en av disse viste virkeligheten seg å være en helt annen. Hun hilste på en tigger og ble kjent med et menneske. Alt hun i ettertid har gjennomgått av rapporter om temaet bekrefter at Marianas historie er regelen og ikke unntaket.
– Mariana er en pertentlig og ordentlig kvinne som er tvunget til tigging av omstendigheter hun ikke selv har kontroll over. Hun har fortalt meg at det er tre ting hun har ønsket seg i livet, å kunne lese, å kunne skrive og å få en jobb. Jeg tenker at det viser at virkeligheten kan være en annen enn vi tror.
Selv kjenner Mariana ingen rumenere i Oslo som har «bakmenn».
– Hverken jeg eller noen i familien min er del av noe organisert nettverk. Pengene vi tjener går til familien, sier Mariana.
Vibeke, som kjenner Marianas økonomi godt, bekrefter dette.
Møtet med Mariana på kirketrappen har snudd opp ned på mye i Vibekes liv. Når hun er ute og hilser på tiggerne opplyser hun om adresser der en kan få hjelp. Plutselig er det også blitt av betydning å ha småmynt klar i lommen.
Ikke 20-kronere, det blir fort dyrt i lengden. Men når hun putter et kronestykke i koppen får hun møtt blikket og kanskje vekslet noen ord.
Etter hvert som flere kjenner henne opplever hun at noen kan ta tak i henne på gaten. «Det er kaldt, hvor skal vi sove», sier de. Da føler hun seg maktesløs. Men hun trøster seg med at selv om ingen kan hjelpe alle kan alle hjelpe noen. Og det gjør Vibeke nå.
– Jeg skjønner jo at noen kan være prinsipielt mot tigging, at man skal myndiggjøre og ikke bidra til et mønster av tigging. Og hvis en får til en diakoni som hjelper på andre måter enn å gi penger i koppen er det ønskelig. Men jeg vet at Mariana forsørget sin familie i fire år ved hjelp av tigging. Hun holdt barna i skole. Og hun var ikke her fordi det var så kjekt, hun forteller om et hardt liv, sier Vibeke, som også har blitt intervjuet av gatemagasinet Folk er Folk denne måneden.
Det var ikke slik at hun ikke var interessert i å hjelpe før. Men i likhet med mange nordmenn gjorde hun det helst gjennom ulike hjelpeorganisasjoner. Fortsatt tror hun på organisasjoner, men er redd for at det blir en måte å sette bort diakonien på.
– Ære være velferdsstaten, men vi har institusjonalisert lidelsen og nøden bort fra gatebildet. Vi er ikke vant til at folk i vårt samfunn ikke har rettigheter. I menighetene vil vi gjerne skyve nøden bort på institusjoner og profesjonelle så det ikke forstyrrer oss i vår komfort, for å sette det litt på spissen. Det er greit å gi til Frelsesarmeen, men det er i vår egen lokalmenighet jeg mener vi har de aller beste forutsetninger for å inkludere og gi mennesker det de trenger.
Vibeke tror tiggerne på trappen kan være en gave til menigheten som kan revitalisere diakonien. Når mennesker uten rettigheter i velferdsstaten bringer nøden sin helt på dørterskelen til norske menigheter blir en tvunget til å tenke annerledes.
– Jeg tror vi er litt sjenerte overfor hverandres lidelse og nød også. Vi trenger å tenke litt annerledes, også om vår egen nød. Å vise sårbarhet er en del av vår menneskelighet, det skaper nærhet.
Men hva har skjedd i Oslo Vestre Frikirke etter at Mariana satte seg ned på trappen den søndagen rett før advent? Linn Sæbø er pastor i menigheten og forteller at det ikke bare var lett.
– Både jeg og andre støter på fordommene vi sitter med når det gjelder tiggere. Det har vært berikende, og samtidig utfordrende, forteller Sæbø.
Som en del av mastergradsarbeidet sitt har Vibeke utfordret menighetsmedlemmer til å dele hvilke tanker de gjorde seg om tiggeren på kirketrappen. Alt var ikke like pent, forteller Vibeke.
– Flere kom og fortalte om tanker som de halvveis sensurerte selv. «Ikke sitt der og tigg, få deg noe å gjøre» tenkte noen. Andre tenkte at hun kunne nå sitte på noe så hun ikke ble så skitten.
Etter den andre søndagen i kirken inviterte Vibeke Mariana hjem til seg. Her fikk hun lære seg å bruke støvsuger og andre «moderne» rengjøringsredskaper som finnes i norske hjem. Betalingen kom under fribeløpet for beskatning. Etter hvert gjorde Mariana rent hos flere av Vibekes venninner som en arbeidstrening.
I dag arbeider hun for en rengjøringsbedrift og går på skole med støtte fra gatemagasinet Folk er Folk. Vibeke og Mariana er gode venninner og en del av samme menighet. Faktisk må Vibeke innrømme at hun er langt oftere på gudstjeneste nå enn før hun traff venninnen.
Er det så enkelt som å hilse på nærmeste tigger, og slippe solskinnshistorien løs? Nei, sier Vibeke.
– Jeg kan jo ikke generalisere og si at enhver tigger som sitter på en kirketrapp er som Mariana. Men vi må være villige til å møte dem som enkeltmennesker. Og vi må våge å stille oss spørsmålet om hvordan vi selv ville taklet den situasjonen de befinner seg i, sier Vibeke.
– Jeg kan ikke snakke for andre og vil ikke si hva kirken skal gjøre. Jeg kan bare si at Vibeke åpnet døren til kirken for meg, og Reidulf (presten i Kirken, journ.anm.) ønsket meg velkommen. Det er en gave fra Gud, sier Mariana – som i dag gleder seg mange dager i forveien til å gå til gudstjeneste.
lutfattige rumenske landsbygda til felles med en kvinne fra Oslos vestkant? Vel, morsrollen til å begynne med. Etterhvert viste det seg at det var mer. Møtet med rumenske Mariana på kirketrappen utenfor Oslo Vestre Frikirke skulle endre mye for Vibeke Emberland Uhlig og for romkvinnen Mariana.
Nå gleder den tidligere tiggeren seg over å kunne stå opp klokken fem om morgenen for å gå på jobb. Om en uke flytter hun inn i egen leilighet. Og Vibeke veksler nå småpenger for å kunne omsette dem i samtaler med de mange tiggerne i Oslos gater.
Historien starter en søndag formiddag i slutten av november i fjor. Vibeke har nylig landet på emne for mastergradsoppgaven i diakoni som hun skal skrive ved Diakonhjemmet. «Kirkefolk og romfolk - møter på kirketrappen» er tittelen. Den harde ordbruken og de mange medieoppslagene om romfolk har gjort henne rystet og litt interessert.
Hvem er disse menneskene som har gjort det nødvendig å sette lås på bosspannene i Vibekes nabolag? Hvordan kan nordmenn bruke så harde ord overfor dem? Og på den andre side, hvorfor må romfolk bruke buskene til å gjøre sitt fornødne? Og ikke minst: hvordan kan en diakonal respons overfor romfolk se ut?
Meningen er å besøke andre menigheter enn hennes egen Oslo Vestre Frikirke der hun har sin praksisperiode. Det finnes jo ikke tiggere på trappen der. Men denne første søndagen i praksisperioden hennes sitter det en enslig kvinne med tiggerkoppen sin på kirketrappen. Vibeke hilser på, gir henne noen mynter i koppen. Vil hun bli med inn i kirken? Men kvinnen som sitter der kan ikke et ord norsk eller engelsk. Etter å ha prøvd på fransk og tysk bruker Vibeke det ene ordet hun har i sitt rumenske vokabular.
– Copii? spør hun.
Det morsomme ved at barn i flertall heter «kopi» på rumensk gjør at hun husker det.
Responsen er umiddelbar. Det lyser opp i ansiktet til kvinnen. To fingre strekkes i været. Vibeke viser at hun har tre barn.
– Ved hjelp av fingerspråk viste vi hvor store de var, og kom også fram til alderen. Da var vi plutselig to mødre. Vi var forbi koppen, forteller Vibeke.
Kvinnen ble ikke med inn i kirken. Da Vibeke kom ut etterpå med litt kirkekaffe til henne var hun i ferd med å gå.
Neste søndag sitter ikke kvinnen på kirketrappen, men nede på fortauet. Vibeke setter seg ned med henne og gir tegn til kirketrappen. Hvorfor sitter hun ikke der? «Go, go, go» sier kvinnen og viser hvordan hun er blitt jaget fra kirketrappen.
Vibeke har tidligere selv jagd romfolk fra søppelkassen sin. Men nå har hun studert romfolkets historie med forfølgelse. Noe er annerledes. Umiddelbart slenger hun armen rundt skulderen hennes.
– Når jeg kjente henne ble jeg så følelsesmessig oppbragt over at hun var behandlet slik, husker Vibeke. Men hva så? Hun ville ikke bli med inn i kirken. Vibeke tyr til en kombinasjon av kroppsspråk og enkel engelsk:
– Look, job?
– Å, yes job, madam! Job super! Romkvinnen stråler.
– Kom, sier Vibeke og peker mot kirkedøren. Mariana er tvilende.
– Possible? spør hun.
– Yes, you my friend, sier Vibeke.
Idet hun sier det strekker kvinnen fram hånden og presenterer seg med navn. Etter dette går Mariana og Vibeke sammen inn på gudstjenesten. Mariana peker og kommenterer.
Ingen barn i kirken i Romania. «Popa» har sort prestedrakt, ikke hvit som her. Vibeke forstår at denne damen er kirkevant, og at hun reflekterer over forskjeller mellom en norsk gudstjeneste og en rumensk.
Så skjer det noe helt spesielt. Kollektbøssen nærmer seg. Vibeke tenker med seg selv at nå tar hun ansvar. Hun har invitert romkvinnen inn på gudstjenesten, så hun må passe på at fristelsen ikke blir for stor for den fattige kvinnen.
Idet kollektbøssen kommer forbi de to kvinnene graver Mariana dypt i lommen. Myntene sildrer ned i bøssen. Det går et støkk gjennom Vibeke og kvinnen som samlet inn kollekten.
– Hun tømte lommene sine, det var til skam for oss. Det var som et ekko fra Jesu fortelling om enken og de to myntene, sier Vibeke.
Etter gudstjenesten blir Mariana med på kirkekaffe. Vibeke er spent. Men folk i menigheten er hyggelige og strekker ut en hånd for å hilse på. Når de kommer ut på kirketrappen må Vibeke overbevise Mariana om at det fortsatt er greit å tigge på kirketrappen.
Å tigge utenfor kirken hadde alltid vært en skam, nå var det utenkelig. Neste søndag kommer hun tilbake til gudstjeneste. Uten tiggerkoppen.
– Som tigger følte jeg meg som et dyr. Jeg hadde ikke mat, kunne bli sparket til og spyttet på. Jeg skammet meg over å måtte tigge. I møte med Vibeke og Reidulf (presten i Oslo Vestre Frikirke, red.anm.) opplevde jeg for første gang å føle meg velkommen et sted i Norge, forteller Mariana til Dagen.
– Jeg hadde med meg tolk neste søndag, og på en blanding av norsk, rumensk og engelsk snakket vi på en dyp og varm måte om sykdom i nær familie og om det å være mor, sier Vibeke.
– Etter hvert har jeg lært meg litt rumensk, men det er utrolig å se hvordan de viktigste ting i livet godt kan formidles med få ord, hender og hjertet. Og litt Google Translate, ler hun.
Den aller sterkeste øyeåpneren for Vibeke var endringen som skjedde i henne selv. Kvinnen med tiggerkoppen ble plutselig Mariana, en kvinne med en alvorlig syk mann som ikke lenger kunne forsørge familien og ikke hadde råd til legehjelp.
En kvinne som måtte forlate sine to barn for å tigge i et kaldt og fremmed land og som på denne måten har forsørget familien sin i fire år.
Vibeke er ikke ukjent med innsigelsene. At tiggerne er en del av organiserte nettverk. En krone til en tigger er en krone til bakmennene. At romfolk reiser fra by til by for å tigge, stjele eller drive handel alt etter som. Hun kan ikke utelukke at det noen ganger kan være slik. Hun kan forstå at folk låser bosspannene sine når uvedkommende roter søppel utover gaten.
Men da hun hilste på en av disse viste virkeligheten seg å være en helt annen. Hun hilste på en tigger og ble kjent med et menneske. Alt hun i ettertid har gjennomgått av rapporter om temaet bekrefter at Marianas historie er regelen og ikke unntaket.
– Mariana er en pertentlig og ordentlig kvinne som er tvunget til tigging av omstendigheter hun ikke selv har kontroll over. Hun har fortalt meg at det er tre ting hun har ønsket seg i livet, å kunne lese, å kunne skrive og å få en jobb. Jeg tenker at det viser at virkeligheten kan være en annen enn vi tror.
Selv kjenner Mariana ingen rumenere i Oslo som har «bakmenn».
– Hverken jeg eller noen i familien min er del av noe organisert nettverk. Pengene vi tjener går til familien, sier Mariana.
Vibeke, som kjenner Marianas økonomi godt, bekrefter dette.
Møtet med Mariana på kirketrappen har snudd opp ned på mye i Vibekes liv. Når hun er ute og hilser på tiggerne opplyser hun om adresser der en kan få hjelp. Plutselig er det også blitt av betydning å ha småmynt klar i lommen.
Ikke 20-kronere, det blir fort dyrt i lengden. Men når hun putter et kronestykke i koppen får hun møtt blikket og kanskje vekslet noen ord.
Etter hvert som flere kjenner henne opplever hun at noen kan ta tak i henne på gaten. «Det er kaldt, hvor skal vi sove», sier de. Da føler hun seg maktesløs. Men hun trøster seg med at selv om ingen kan hjelpe alle kan alle hjelpe noen. Og det gjør Vibeke nå.
– Jeg skjønner jo at noen kan være prinsipielt mot tigging, at man skal myndiggjøre og ikke bidra til et mønster av tigging. Og hvis en får til en diakoni som hjelper på andre måter enn å gi penger i koppen er det ønskelig. Men jeg vet at Mariana forsørget sin familie i fire år ved hjelp av tigging. Hun holdt barna i skole. Og hun var ikke her fordi det var så kjekt, hun forteller om et hardt liv, sier Vibeke, som også har blitt intervjuet av gatemagasinet Folk er Folk denne måneden.
Det var ikke slik at hun ikke var interessert i å hjelpe før. Men i likhet med mange nordmenn gjorde hun det helst gjennom ulike hjelpeorganisasjoner. Fortsatt tror hun på organisasjoner, men er redd for at det blir en måte å sette bort diakonien på.
– Ære være velferdsstaten, men vi har institusjonalisert lidelsen og nøden bort fra gatebildet. Vi er ikke vant til at folk i vårt samfunn ikke har rettigheter. I menighetene vil vi gjerne skyve nøden bort på institusjoner og profesjonelle så det ikke forstyrrer oss i vår komfort, for å sette det litt på spissen. Det er greit å gi til Frelsesarmeen, men det er i vår egen lokalmenighet jeg mener vi har de aller beste forutsetninger for å inkludere og gi mennesker det de trenger.
Vibeke tror tiggerne på trappen kan være en gave til menigheten som kan revitalisere diakonien. Når mennesker uten rettigheter i velferdsstaten bringer nøden sin helt på dørterskelen til norske menigheter blir en tvunget til å tenke annerledes.
– Jeg tror vi er litt sjenerte overfor hverandres lidelse og nød også. Vi trenger å tenke litt annerledes, også om vår egen nød. Å vise sårbarhet er en del av vår menneskelighet, det skaper nærhet.
Men hva har skjedd i Oslo Vestre Frikirke etter at Mariana satte seg ned på trappen den søndagen rett før advent? Linn Sæbø er pastor i menigheten og forteller at det ikke bare var lett.
– Både jeg og andre støter på fordommene vi sitter med når det gjelder tiggere. Det har vært berikende, og samtidig utfordrende, forteller Sæbø.
Som en del av mastergradsarbeidet sitt har Vibeke utfordret menighetsmedlemmer til å dele hvilke tanker de gjorde seg om tiggeren på kirketrappen. Alt var ikke like pent, forteller Vibeke.
– Flere kom og fortalte om tanker som de halvveis sensurerte selv. «Ikke sitt der og tigg, få deg noe å gjøre» tenkte noen. Andre tenkte at hun kunne nå sitte på noe så hun ikke ble så skitten.
Etter den andre søndagen i kirken inviterte Vibeke Mariana hjem til seg. Her fikk hun lære seg å bruke støvsuger og andre «moderne» rengjøringsredskaper som finnes i norske hjem. Betalingen kom under fribeløpet for beskatning. Etter hvert gjorde Mariana rent hos flere av Vibekes venninner som en arbeidstrening.
I dag arbeider hun for en rengjøringsbedrift og går på skole med støtte fra gatemagasinet Folk er Folk. Vibeke og Mariana er gode venninner og en del av samme menighet. Faktisk må Vibeke innrømme at hun er langt oftere på gudstjeneste nå enn før hun traff venninnen.
Er det så enkelt som å hilse på nærmeste tigger, og slippe solskinnshistorien løs? Nei, sier Vibeke.
– Jeg kan jo ikke generalisere og si at enhver tigger som sitter på en kirketrapp er som Mariana. Men vi må være villige til å møte dem som enkeltmennesker. Og vi må våge å stille oss spørsmålet om hvordan vi selv ville taklet den situasjonen de befinner seg i, sier Vibeke.
– Jeg kan ikke snakke for andre og vil ikke si hva kirken skal gjøre. Jeg kan bare si at Vibeke åpnet døren til kirken for meg, og Reidulf (presten i Kirken, journ.anm.) ønsket meg velkommen. Det er en gave fra Gud, sier Mariana – som i dag gleder seg mange dager i forveien til å gå til gudstjeneste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar