Å leve fra Ånden...

  “And I still haven´t found what I´m looking for” - U2 Klokka er tolv, det er lørdag kveld, natt til søndag. Jeg setter på musikk og begynner og danse i stua. Det er lenge siden jeg dansa sist, de siste årene har det for det meste vært kortere perioder med Zumba-trening som har fått hoftene mine til å bevege seg. Det er nesten 15 år siden, 10 kilo siden og en god del bedre fleksibilitet og koordinasjon siden jeg dansa mange timer i uka, og det føles som et halvt liv. Jeg danser altfor lite. Jeg tror vi danser altfor lite. Det er noe med dansen som setter fri, noe vi er skapt til, å bevege oss på denne måten. Nå føler jeg meg for gammel, for ute av trening, for et eller annet. Det ser ikke like bra ut som før, jeg har ikke selvtilliten til det lenger. Men i kveld danser jeg likevel, og er glad jeg er den eneste i leiligheten så ingen kan se meg, og merker at noe løsner inni meg, noe frigjørende. Jeg trenger dette. Å danse minner meg om gamle drømmer, de gamle lengslene, kreativite...

På onsdag hadde jeg en lang prat med en professor ved Universitetet i Bergen. Han fortalte om all depresjonen og psykiske lidelser som finnes blant ungdom og studenter. Hvor utbredt det er og hvor mange det gjelder. Han hadde opplevd det som professor for mange studenter, og lest flere artikler om det, og beskrev det som et "nordisk fenomen". Jeg lyttet overrasket. Jeg ante ikke at det var spesielt for nordiske land. Samtidig er jeg ikke overrasket over at en altfor stor del av studentene blir psykisk syke, jeg visste jo egentlig dette. Vi fortsatte å diskutere årsakene. Han mente at mye av grunnen var at dette var en "have-it-all"-generasjon. En ganske bortskjemt generasjon som hadde fått alt opp i hendene av foreldrene  sine og ikke hadde behøvd å slite for noe. De hadde ikke noe å se fram til, de hadde jo alt. Dette i seg selv skapte en krise, mente han.  Jeg var enig og delte om min egen oppvekst på 80- og 90-tallet, og hvordan jeg fikk pepret ørene fulle om hvo...

Da var jeg tilbake igjen i Bergen. To uker hjemme på Bryne, rastløs, med en følelse av at det jo ikke er her jeg skal være. Vanskelig å slappe av. Hver dag lure på når jeg skal dra tilbake. Sammen med mange tusen andre studenter i denne limbofasen med å bo et sted, men å studere et annet. Visste du at det er 250 000 studenter i Norge? (tall fra 2019) Mange av de jeg snakker med bor hjemme på pike- eller gutterommet, mens de egentlig er student i en helt annen by, gjerne langt borte.  Jeg ønsket å skrive om studenten, om den vanskelige situasjonen en kvart million ungdom befinner seg i, som jeg nå får kjenne på kroppen. En ting er meg. Det som er verre er at de fleste andre er svært unge. De er brorparten av Norges neste generasjon som nå sitter i isolasjon, på hybler, eller som nevnt, på pikerommet hjemme hos mor og far. Jeg føler virkelig med dem, for jeg kjenner hvor tøft det er selv. Det er ikke et naturlig spennende studentliv å ha forelesninger på Zoom. Mange har så få som 1-2...

Da Bergen stengte ned sist uke bestemte jeg meg for å reise hjem. Til Bryne, og familie og venner her. Det er utvilsomt mye som er lettere ved å være her hjemme. Alt er så convenient . Stor leilighet. Bil. Kort avstand over alt. Avslappa stemning, nesten ingen masker å se... det virker som om mange lever så normale liv som mulig. Det merket jeg med en gang jeg kom hjem, at stemningen var annerledes her. Så hvorfor dro jeg? Jeg kan snakke om eventyr, om at jeg ønsket å gjøre noe nytt, om en drøm jeg hadde, at Bryne var for lite for meg. Jeg kan snakke om mangt, men den egentlige grunnen var at jeg følte at Jesus ba meg om det. Å dra fra alt jeg var glad i, alt som var trygt og stabilt, og reise til et ukjent sted, og hvem vet, som kan lede til fjerne strøk og at jeg kanskje aldri kommer tilbake igjen. Jeg visste da jeg dro 15. januar i år at jeg kanskje aldri kommer hjem til Bryne igjen for å bo. Kanskje det er derfor oppbruddet har vært så stort, valget så vanskelig, fordi jeg ikke vet...

I dag klokka 12.30 bestemte myndighetene i Norge at Bergen skulle stenges ned. Fra klokka 18 av. Til rødt nivå. Der hvor vi helst ikke skal ha besøk, og det meste lukkes; butikkene, kaféene, treningssentrene. For ikke å snakke om hva det gjør med gatene som blir folketomme og spøkelsesaktige. Jeg kjente det langt inni magen. Jeg ante det komme, men prøvde å leve så normalt som mulig. Håpte i det lengste at det skulle komme litt lettere restriksjoner, at vi kunne få samles i mindre grupper på universitetet, at kaféene kunne holde oppe, men den gang ei. Nå skal Bergen stenges. Det er ikke noen hemmelighet at jeg syns restriksjonene tidvis har vært for strenge, også denne gangen. Jeg tenker på både økonomien i landet, samfunnets ve og vel og ikke minst den fysiske og psykiske helsen til nordmenn - folkehelsen. Da jeg leste i en artikkel på nrk.no (vil ikke leve lenger)  og så Debatten  om hvor mange barn og unge som lider, hvor mange som har fått problem med spiseforstyrrelser, h...

Uke nummer to er ferdig i Bergen og jeg er fremdeles her. Det hender jeg har lurt på hvor lenge jeg vil holde ut når alt det nye og ukjente overvelder meg, eller når jeg merker koronaens konsekvenser i en av Norges største studentbyer. På fredag var Karen, en av mine romkamerater, og jeg en tur på universitetet, til avdelingen vår HF, humanistisk fakultet. Karen skal bli lektor og jeg studerer språk, så det er samme avdeling. Jeg var så heldig å ha henne som guide, men det ble en litt stusselig affære. For det var ingen ting storslått ved HF-byggene når det nesten ikke er folk, og alt er øde og forlatt. Til og med i biblioteket satt det noen få sjeler og jobbet, og hele stemningen er litt tung. Store deler er lukket ned og avstengt, og utenfor sitter det en sikkerhetsvakt! Jeg skjønte ikke helt hvorfor han var der, men sikkert for å passe på at vi følger regler og forskrifter, noe som bare gjør stemningen enda verre.  Stemningen syns jeg forflytter seg litt inn i våre daglige Zoom-...

Første uke i Bergen er ferdig og jeg er lettet over at jeg har kommet så langt. Det har vært en spennende uke, mange følelser, mye opp og ned. I begynnelsen var det mange små ting jeg ikke var forberedt på som utfordret meg, for eksempel at jeg har en hylle i kjøleskapet til maten min. En hylle, jeg som er vant med et helt kjøleskap. Okey, der røk ukeshandlingen, det var rett og slett ikke plass i hylla, og den halve skuffen i frysen til varene jeg trengte for en uke. Og varene er jeg vant med å lempe inn i bilen og kjøre hjem med. Her har jeg jo ikke bil, vi går over alt. Futti, jeg har blitt lat, tenkte jeg da jeg stresset fra Kiwi med to poser med mat. Jeg er virkelig vant med å kjøre over alt, til og med til treningssenteret noen få minutter borte. Bygget vi bor i er ganske gammelt og som sagt er soverommet mitt mindre enn seks kvadratmeter. Standarden har definitivt gått ned, og det er en skikkelig overgang. Jeg er vant til god plass, leiligheten min er malt og pusset opp for få ...

Hver januar ber jeg Gud gi meg et nytt ord, en ny retning, for året som kommer, men for 2020 fikk jeg aldri noe. Helt til jeg satte meg ned på årets siste dag 31.12.2020, kom ordet plutselig til meg - gjennombrudd. Året 2020 hadde vært gjennombruddets år. Til mer jeg tenkte på det, til tydeligere ble det for meg hvordan 2020 har kommet med små og store gjennombrudd, og aller mest ved her jeg sitter nå i dag, i Bergen av alle steder! Hadde noen sagt det til meg i begynnelsen av 2020 ville jeg ikke trodd dem. Til tross for Cathrine som sa at jeg burde forberede meg for at noe stort ville skje. Som vanlig er hun langt fremme i fremtiden og “ser” ting ingen andre ser, også i livet mitt. Men det gjorde at jeg åpnet opp, begynte å tenke nytt og kjente skikkelig etter på lengslene mine. Hva vil jeg egentlig? Hva er det jeg er skapt til? Er kanskje Bryne “for lite” for meg? Hvorfor er jeg innerst inne urolig og utilfreds? Slik holdt det på i et halvt år hvor jeg kjente på en stigende lengsel e...

Jeg sitter og ser på deltagerne mine som jobber med engelskoppgaver jeg har gitt dem, og tenker at de er survivors , overlevere. De er fra all slags forskjellige land, fra Midt-Østen, noen fra Asia, andre fra afrikanske land. Jeg tenker på alt jeg har lært av dem disse to årene, og hvordan jeg ene dagen identifiserer meg med dem og føler at vi jo er ganske like, mens jeg neste dag ikke kjenner meg igjen i dem i det hele tatt, og føler at vi lever totalt forskjellige liv. Jeg tenker på alle fordommene mine som har blitt knust, men også på en dypere realisme jeg føler jeg har fått i forhold til utfordringene de står i, og for oss i det norske samfunn som skal ta imot dem. De er survivors  ganger to. Først har de overlevd ekstreme situasjoner hjemme, gjerne krig, personlige tragedier, og kommet seg her. Men så fortsetter kampen, og for noen er den minst like stor. Nå skal de overleve Norge, et totalt annerledes samfunn. Jeg lurer på hvordan jeg hadde klart meg i deres hjemland, og hvo...

Jeg prøver gammel mobil uten nett nummer to. Hakket oppgradert, hvor en kan skrive både æ, ø og å. To og en halv dag uten smarttelefon, hvordan har det gått? Å bytte tilbake til en gammel Samsung ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Jeg så for meg rolige dager uten pling, minimum sjekking av mobil på jobb, avslappa besøk uten mulighet til å sjekke om andre ville ha tak i meg, og konstant fred og fryd inni meg. Men å gå tilbake i tid på mobilfronten ble vanskeligere enn jeg hadde trodd. For faktisk viste det seg at jeg er mer avhengig av nett og apper enn jeg ante, og jeg var ikke forberedt på et liv uten. En ting var nå det jeg hadde kalkulert med. Jeg visste at å ikke ha Google Maps ville bli hardt for en som har så dårlig stedsans som meg. Det hørtes ut som et umulig fjell å gå tilbake til kart, eller ringe for veidireksjoner. Eller sjekke på dataen før jeg dro, eller ha kontakt på telefon med stedet jeg skulle til. Men jeg visste at jeg ville få utfordringer på denne fronten, det var...

Denne superfine gjengen (+ Amanda som ikke er på bildet) har jeg lært kinesisk med i et halvt år nå. For noen herlige, forskjellige folk i alle aldre. Vi har hatt det mye gøy! Noe av det vanskeligste jeg har gjort noen gang er å gå ned 11 kilo. Det var en prøvelse over et års tid som krevde mer av meg enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg hadde bodd i USA (med mye fet mat), og ellers spist akkurat det jeg ville, men plutselig en dag kjente jeg ikke meg selv igjen. På den tida visste jeg nesten ingen ting om kosthold, så utenom å slutte og spise chips slanket jeg meg kun med springing - og vilje. Det var supertøft. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, om forskjellig type trening og aller mest, hvor mye det en spiser har å si, ville det nok vært lettere.  Jeg fikk hjelp hver eneste uke. Olene og jeg traff hverandre fra før ukentlig for å dele liv og be for hverandre, og det jeg hovedsakelig snakket om, og øste min frustrasjon over i sikkert et halvt år, handlet om tre...

Vi oversvømmes av oppfordringer om å gi. Nå har det nådd Facebook også. Daglig får jeg lenker på siden min av noen som trenger noe, enten det er en bursdagsinnsamling til et godt formål eller en organisasjon som trenger penger. Går jeg ut døra møter jeg støtt på tiggere. Også de vil ha pengene mine. Overalt hvor vi går møtes vi av noens behov for penger. Det er lett å ta avstand, lett å bli kald, og at avstanden til de som ber oss blir større. Spør de om penger nå igjen ? Hvordan skal vi forholde oss til dette? Hva skal vi gjøre? Etter NRK sin dokumentar om tiggere og bakmenn , fortalte tiggere selv at de merket endringen allerede dagen etter. Nordmenn hadde blitt mer skeptiske, pengene satt ikke like løst. De opplevde skjellsord på gaten. Flere jeg har snakket med sluttet å gi fra den dagen, jeg ble selv skeptisk, sluttet også å gi en periode. Men hva gjør det med meg - å ikke gi ? Det beste argumentet jeg har hørt var av Njål Haugland som er misjonær i Tunisia. ...

Alt har gått galt for oss i dag. Vanskelig dag på jobb for en, altfor travelt for en annen, mye forskjellige tanker og følelser. Selv har jeg vært totalt avskrudd og ikke følt noe særlig på at vi igjen skal i fengselet for å ha en konsert. Vi er seint ute og får det travelt med å sette opp utstyret, får ikke testa lyd og kjørt igjennom som vi ønsker og det går galt nesten med en gang. Det er noe rart med lyden, det er gitarproblem, vi må stoppe midt i en sang, arkene flagrer og musikken sitter ikke som den skal. Så begynner jeg av alle ting å gråte under en av sangene. Det er ikke snakk om at jeg kan stoppe det. Det bare kommer. Jeg blir flau og tør nesten ikke se på de innsatte, og prøver å gjemme meg bak Magnar og trommene etterpå.  Allikevel, til tross for dette, så er kvelden magisk for meg. Det er nesten fullt. Fullt av unge menn fra mange forskjellige land, og jeg vet det ikke, men jeg føler at de blir berørt, at det skjer noe. Etterpå, framdeles flau, setter jeg meg med...

En regnfylt dag på stranda i Taiwan Da har jeg pakket kofferten og er klar for tur igjen! Nei, ikke Taiwan eller et nytt utenlandseventyr, men Utstein pilegrimsgård, og kanskje en tur til Utstein kloster. En annen type eventyr, en reise innover i meg selv, og oppover mot Gud. Jeg skal på retreat. Kanskje blir det en årlig ting. I fjor på denne tida  fikk jeg det for meg  at jeg skulle reise bort og lette etter retreater over hele landet før jeg endte opp på Mosterøy, så også denne gangen. Det var lengselen etter noe dypere og noe mer enn det den vanlige hverdagen kan gi meg, som drev meg da også. Den samme som har drevet meg ut i skogen i en liten hytte gang på gang. Det er ikke nok, det jeg har her til vanlig. Selv om jeg har alt, er jeg framdeles rastløs og urolig. For mange inntrykk gjør meg sliten istedenfor mett. Konstant påfyll gjør meg trøtt istedenfor å stille den indre sulten. Mange ganger vet jeg ikke helt hva jeg leter etter, og sist gang kom jeg hje...