Har eg lov...?

Onsdag, mai 4, 2005 at 15:42:

Har eg lov å liga Ashlee Simpson..?!?

Okay... eg vett hu e sånn ca 18 og allså ganske ung... og ja, hu dreid seg veldigt ut på Superbowl der hu bare mima te sin egen musikk... okay, kanskje hu e ein liden kopi av Avril Lavigne og har et ekstremt behov for å hevda seg i forhold te si meir berømte søster... men... Ashlee Simpson har i tillegg hatt ein imponerande dansekarriere siden hu va 4 år, hu va den yngste (som 11åring) på ein prestisjetung ballettskole i USA (og ballett, for dokk som ikkje vett d) e ikkje akkurat for sveklinga, eller drømmere... har spelt i "7th heaven" og på cd'n jaffal - har ein utroligt kule stemme, syns eg, og någen interessante skiftninger av tonearta her og der... fleire av kompå "groove" skikkeligt...  og i tillegg har hu skreve ein god del av sangane sjøl...
Men så e d liksom Ashlee... og hu ligge på sånne liste... og TOPP10-greie.... og e sånn pop-idol... Hm... e det greit at eg digge na litt for d..? :)

Kommentarer

  1. renatis20. september 2011 kl. 18:14

    klart du he lov Renate! Æ du forresten heima nå?

    mai 4, 2005 at 19:54 | Anne



    Jeg synes ikke du bør gjøre det. (Hvis du hører på Palestrinas "Missa Papae Marcelli" minst to ganger i halvåret så har du på en måte likevel gjort opp for deg.)

    Hilsen Kjetil - sur og konservativ Misjonssambandsmann

    mai 4, 2005 at 23:54 | Kjetil



    ja, hun er litt rebelsk, hun der Ashlee... og jeg er jo ferdig med tenåringsopprøret for lenge siden!! (?) hehe:)

    Ja, eg e hjemma, Anne!! Va på Saron fredag, men KOR VA DU?! :)

    mai 5, 2005 at 10:50 | renate



    Heia! Ja du he lov, men viss någen seie du ikkje he d, så kan me digga hu litt i skjul i lag:P hehe.. så kult at du ska spela på konsert i lag me dei (sist blogg) du e jaffal liga goe så dei,så d blir nok ikkje någe problem:D glede meg t å se deg igjen.

    mai 5, 2005 at 12:45 | Ann Iren



    hehe, ja me får gjør d:) Eg glede meg te å se deg og!!! Eg har hørt mye godt om at du e med i ledergruppå!!! Snakkes då!

    mai 6, 2005 at 00:53 | renate

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer