Jeg lengter...

DateFredag, juli 1, 2005 at 14:29:
 
 
Eg har nå gått i mange dage og tenkt på et innlegg eg vil skriva, men eg syns d e vanskeligt å formulera meg. Eg kjenne inni meg at eg lengte... ette någe.... men vett ikkje heilt ka! Eg kjenne eg ønske meir, vil meir, men så finne eg det ikkje. Spesielt godt merke eg det i den nerturen eg ofte får ette ein konsert, gjerna ein vellykka ein, jo større høyder,  jo tyngre nertur ettepå.... det eg leide ette fins ikkje i det  å få lov å gi ut, synga for mange, prestera någe... for då hadde eg vel vært heilt høge ettepå, og bare høge...

Lengselen kan eg kjenna ellers og, faktisk veldigt godt når eg e glae, når eg kjenne eg har d bra, når någe har lagt seg te rette for meg... den følelsen av at dette e ikkje alt, det må fins någe meir...

Eg kjenne eg lengte ette Gud. Eg lengte lengte lengte ette meir av han. Det e akkurat som om eg vett at det fins meir, at det eg har erfart te nå e bare ein begynnelse. Men d e vanskeligt å få tag på, vanskeligt å veda ke eg må gjør, elle ofra, for å få det.... om d e lengselen i seg sjøl som drive meg, at den kanskje ikkje e reell, bare någe som drive ein vidare, elle om d faktisk fins någe oppnåelig eg ikkje har fått tag i - ennå...

Eg vett at eg så gjerna vil ha det! Vil oppleva det, leva i det! Og eg vil bruga tid for å søga og leida for å finna...

Kommentarer

  1. renatis26. september 2011 kl. 13:30

    hi renee ... your website is my website of the week! www.dereksayhi.com

    smile.

    derek
    jul 5, 2005 at 22:32 | Derek (derek@ywamconnect.com)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer