Renate Solberg for ever...?!

DateTirsdag, april 12, 2005 at 23:43:
 
Eg har tenkt paa dette allsaa... d e ikkje et saant plutseligt feministisk anfall... og hvis d sku komma argument som e bere enn mine, saa e eg villige te aa vurdera de og eventuelt forandra meining... men saann eg ser d naa, e at eg har brukt 26 aar paa aa finna ud kem "Renate Solberg" e, saa eg tror eg har lyst aa hetta d heila livet... sjoel om eg gifte meg... Eg blir jo kje ein aen person av aa gifta meg (sjoel om d heilt sikkert blir forandringa!) Eg e jo framdeles den same. Tenk om eg for eksempel fant ein mann som hette... la meg tenka... Olsen...! Renate Olsen... Hm... Eg kan vel vaer liga glad i han sjoel om eg ikkje noedvendigvis identifisere meg me Olsen-navnet..?

Paa Island, for eksempel saa har alle kaanene annerledes ettenavn enn mannen, de holle paa sitt eget ettenavn, som e farens fornavn + dottir (f eks Martinsdottir) Saa vidt eg vett saa har kje d skapt naage meir elle mindre problem i ekteskabe...

Svogeren min Magnar syns d e tragisk eg tenke saann... me har hatt ein lange diskusjon paa dette, og han syns d e ganske gale... (elle ke Magnar?!:D)   Andre synspunkt elle kommentara paa dette..?

Kommentarer

  1. renatis13. september 2011 kl. 20:59

    Eg trur at mye av saken handle om vane!
    Eg syns det va skikkelig rart å plutselig skulle hette Ingvild Kro! Eg visste jo godt kem Ingvild Thu va, men kem e hu her Ingvild Kro!
    Men, nå e det gått et halvt år, og nå begynne å kjenne Ingvild Kro. Og te min store overraskelse, så minne hu meg UTROLIG møje om Ingvild Thu! :-)
    Uansett, det e sitt valg! Det ligge masse følelser i et sånt valg (i alle fall for nogen av oss jente). Samtidig som det, når du gifte deg, handler om 2, ikke bare deg...
    Bare et par tanker fra mine opplevelser rundt saken...

    apr 13, 2005 at 08:24 | Ingvild



    Eg ska uansett ha min manns (hvis eg någen gang blir gifte) etternavn, men i tillegg t mitt. Så hvis eg gifte meg me for eksempel....(føle eg må tenke nøye gjennom kem eg bruge som eksempel her...:) emm....Ta asbjørn. Han e ofte offer for mine eksperiment..:) Då hette eg Cathrine Lindeland Bakke. Evt Cathrine L Bakke. Eg tenke bare at d e mest rektigt å d virke litt trygt på en måde. + eg har fleire argeument for, men d kan me ta når du komme hjem for d e jammen ikje lenge t!!!! SAVNE DEG!!

    apr 13, 2005 at 09:41 | cathrine

    SvarSlett
  2. renatis13. september 2011 kl. 21:00

    æg æ litt enige m Catti, sjøl om d ser litt ryddigere ut m bare mannens ittenavn. Tenke viss du treffe nogen nye folk, helse på di, åsså seie du Renate Solberg Olsen. "Åja? Solberg ja? Kjenne du Kjell Solberg?" Du får liksom sagt ennå litt meir kem du æ m ditt eget i tillegg:)

    apr 13, 2005 at 14:19 | Anne

    interessante tanka fra dokk alle... saa naa bare gjenstaar d aa se...:)

    apr 19, 2005 at 22:53 | renate



    Hei Renate! Eg trur eg e litt feminist, for eg e enige i det du seie, ditt/mitt navn for ever! Det e ein vanesak trur eg, som dei fleste meine, og det betyr vel ikkje meir at et par e ett sjøl om dei har same navnet? Ke med at guttar kan skifta navn? Me jente e litt for bøyelige avogte trur eg. Sjøl om eg sikkert kjeme te å ver lige, for det e ikkje allti så lett å stå på kravå. Men de e noge med identiteten te heila navnet mitt som gjer at eg ikkje vil skifta.

    apr 21, 2005 at 00:18 | Margunn

    SvarSlett
  3. renatis13. september 2011 kl. 21:00

    Margunn... godt aa hoerra naagen som tenke likt som meg, he he:) (og som samtidigt hoerre te den kristne bobleverdenen:D) Eg e heilt enige i d du skrive!!

    apr 21, 2005 at 01:01 | renate



    Hm... interessant. E enige at d ser meir ryddigt ut aa ta mannens ettenavn... og kanskje eg hadde komt te aa foelt meg som ein Olsen ettekvert... saann saa du Ingvild seie. Men ke med Renate Solberg-Olsen (inkludert bindestrek... saann saa venninnaa mi Mindy Gerber-Braut) saann at Solberg framdeles va ettenavne mitt, og ikkje bare mellomnavn..? ELLE - ke med at gutten skifte te MITT ettenavn?!? THAT'S what I'm takin' about:) Koffor ikkje?

    apr 13, 2005 at 22:06 | Renate



    Eg vett ikkje keffor...
    E et godt alternativ!!
    Kem e det så har bestemt at det kun e mannens "slekt" (familienavn) som ska videreføres???
    Et aktuelt og godt spørsmål viss eg får sei det sjøl!!!

    apr 13, 2005 at 22:17 | Ingvild

    SvarSlett
  4. renatis13. september 2011 kl. 21:00

    Hei Renate! Godt å se at eg å bror min e enige. Ikkje det at me pleie å ver uenige, altså...

    apr 14, 2005 at 18:17 | Kjetil



    Eg sko gjerna ha skifta etternavn. Glede meg te den dagen eg. Etternavnet seie jo ikkje akkurat så mye om ka personlighet du har...men håbe jo inerlig at min fremtidige mann hette noe vettugt. :) Ka tid komme du hjem? Ka skjer? Skriv te meg!

    apr 15, 2005 at 00:26 | Silje



    hm... eg tror eg lande paa at d handle om 2... ikkje bare meg... saa kanskje eg egentlig ikkje kan gjoer meg opp ein meining foer d evt. e aktuelt..? Kem vett, kanskje han hadde freaka ut med tanken om at eg ikkje sku ta hans navn..?:) he he

    apr 15, 2005 at 06:46 | Renate



    Eg vil veldig gjerna ta min framtidige manns ittenavn! Og eg e ikkje interesserte i å beholda mitt navn i mellom ein gang. FOr meg e det ein konkrete ting eg vil gjør for at eg vil visa for han og meg sjøl og heile verden at me hørre samen, me e ett. Men det betyr ikkje nødvendigvis at eg syns det e det einaste rette. Eg e veldig for å beholda navnet sitt heilt eller delvis eller at mannen kan ta damå sitt navn (sjøl om de aller fleste menner har store problemer med akkurat det...) MEn det betyr altså ein del for meg personlig og dela navn med den eg ska ver samen med heile livet.

    apr 16, 2005 at 04:56 | Ellen



    Heisann Renate
    Skrive t deg her eg....for eg e jo så SINNSYKT dårlige t å maila å skriva meldinger...ja ja I know...men nå komme du jo snart hjem igjen, så då kan du jo kjefta masse på deg då ;-)
    Men eg tenke på deg kver dag for d om eg ikkje skrive altså...det e bare enn svaghet eg har...du må nok bare leva med det...

    Sånn i denne navne situasjonen, så e eg heilt enige i at eg ikkje komme t å sletta navnet mitt...sjøl om eg sikkert kunne blitt vande med å hetta Anett Olsen så hadde d liksom ikkje vært det sama...folk som kjenne meg fra tidligere å sånn ville jo ikkje visst kem eg va enn gang å det e jo litt synd..Nå har jo ikkje eg det mes ittetrakta etternavnet heller då, så d komme jo liksom ikkje ann på å beholda det eksotiska sånn som med lonsdalen,,,
    Eg stemme for Anett B. ett eller aent eller Anett Braut- ett eller aent...eeh hvis ikkje det e ett eller aent flott navn mannen har sånn som da silva eller någe...eg kan jo ikkje godt hetta Anett Braut Da Silva...¨då stemme eg for Anett Da Silva med ein gang...ehh tror eg...eller kanskje Anett B Da Silva sånn at eg forstatt beholde identiten min fra barndom og opp...kan jo ikkje erasa heila fortiå mi for det om eg gifte meg vel....må jo ha någe som bygge bro mellom fortid, nåtid og fremtid...

    Forstår der e møje eg har på hjerta når det gjelde denne sagen...får bare finna meg enn veldig forståelsesfulle mann eller bare ha bra trening på ann sånn han e enige med meg i det mesta

    Eg glede meg MASSE MASSE t du komme hjem igjen
    Reise t Shanghai på fredag men komme forhåpentligvis hjem på mandagen den 25..me drøses då
    Åsså har eg forresten blitt tante igjen igår-t lille Ådne..han e så SJØNNE...

    Ps du kan sikkert skriva tebage t meg på mailen heller..så tar me det fra der....

    Men nå satt eg nettopp å snakkte med enn fra Egypt...han e enige i at jentå ska absolutt beholda pikenavnet sitt i tillegg t mannen sitt navn..hu behøve ikkje bruga d...men ha det på papiret i alle fall...for å visa respekt t foreldrene som har raised her...
    Han sa og et bra poeng om at gutten bør skifta navnt hvis feks der bare e jente i hennas familie og de e flerne brødre, for då blir jo hans etternavn bringt videre uansett....

    Det va min lille meining hehhe
    BiG HuGz
    Anett

    apr 17, 2005 at 21:28 | Anett

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer