Som far, så sønn...

DateMandag, juli 25, 2005 at 15:08:
 
 

Kaleb, som sin far, ELSKER å spille trommer... i ein alder av 10 måna!!! Gi han någen trommestikke, et trommesett, grytelokk, eller bare et bord for den saks skyld, så tromme han laus og glise vilt!! ...akkurat som sin far.

Magnar hadde egentlig sett for seg ein bass-spelar, så kunne de spela i lag liksom når han blei store. Bass og tromme e jo liksom duoen inni et band, og det e nesten et "must" at det må funka mellom de to for at det ska bli bra. Men dog ei, Kaleb trekke te trommene, mens Christina panisk begynne å dansa rondt med han i stuå, sånn at han ikkje ska bli heilt ødelagt...:) Me som kjenne Magnar vett at før han traff Christina kunne han tiå sitta og øva tromme i 6 tima... på ein dag!!! (d e kje løye han e så goe...!), og Christina komme nok te å vær på vakt framover for å forhindra gjentagelse... Eg spår at det blir dansetima, gjerna litt ballett inne på Bjerksted i Stavanger på gutten før han e 3 år....
Men for nå e det jaffal trommene...:)

Kommentarer

  1. renatis26. september 2011 kl. 13:37

    Noen burde produsere en bassist som Kaleb kan vokse opp sammen med.

    På et annet tema: her er en definisjon på ordet "nerd".
    http://en.wikipedia.org/wiki/Nerd
    Her er flere:
    http://www.google.com/search?q=define:nerd

    jul 27, 2005 at 18:04 | Hallgeir Helland (hhelland@gmail.com)



    buuu!! Då kan eg kanskje ikkje kalla meg sjøl et nerd, då...:) Jaja, eg får bare fortsetta å vær et wanna-be-nerd:D

    jul 27, 2005 at 18:48 | renate

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer