Studio time!!

D e tunge luft i romme, og d lukte gammale røyg som må ha hengt i veggene i årevis... Eg går inn dørå, inn te ein verden eg ikkje kjenne. På veggen henge ei sølvplada. Den tilhøre Gulleiv Wee ette over 25.000 solgte plate av The September When's "Mother I've been kissed."
Eg prøve å finna ud kem som e Gulleiv på bilde og lure på om han komme innom studioe i dag...
Men eg blir fort skoffa. Han e visst i Australia... Med kem, mon tro? Kanskje Sissel Kyrkjebø? Elle Sigvart Dagsland...? Hm, de e jo ikkje de mest internasjonale artistane han jobbe med, det må vær någen andre.... elle kanskje han bare e på ferie..?
Me starte opp, og d e ein aen verden. Eg prøve å ikkje ha for mange meininga, å virka seriøse og nikka bekreftane te de fleste spørsmålå. D e så mye eg ikkje har peiling på! De diskutere lyda av trommesette i det uendelige, og bruge timevis på å få best muligt lyd på ein enkel liden cymbal. De ser kje så mye på meg når de spør koss cymbalen hørres ut, om an e for lyse, for mørke, for mye bass i lyden, for mye klang, for åpent....men eg nikke for det! Elle rynke øyenbrynå ettertenksomt.

Ette ein dag med bæring av et utvida trommesett og x antall tima for å finna rette dela og goe nok lyd på kver del, love eg meg sjøl at om eg ein gang får onga ska eg aldri oppmuntra de te å spela tromme. Nei, d MÅ bli bass! Sånn som Gulleiv!
D tar heldigtvis ikkje så lange tid å jobba med basslydane før me e i gang. Eg blir plassert i et lite, klaustrofobisk rom med kun ein mixer, høyretelefona og ein mikrofon med någe netting foran... Ska eg sitta her aleina heile dagen liksom? lure eg på. Men ettekvert e eg glae at de ikkje kan se meg. For dette e vanskeligare enn 'live.' Stemmen hørres hule ud og for å få d te å hørras någenlunde bra ud må eg bruga masse mimikk, vri stemmen og ansikte og leva meg skikkeligt inn i d. Eg tror d ser litt rart ut... så eg e bare glae eg e der aleina.
Når me kjøre hjem den kvelden, har eg ikkje lyst å snakka. Eg har så mye å tenka på. Og plutseligt slår det meg at d e min musikk me har spelt inn.... at eg har vært i et skikkeligt, vaskeekte studio... og holdt på med min musikk.
Kult, tenke eg, og sette meg godt tebage i sete mens me kjøre videre i mørke..



Me starte opp, og d e ein aen verden. Eg prøve å ikkje ha for mange meininga, å virka seriøse og nikka bekreftane te de fleste spørsmålå. D e så mye eg ikkje har peiling på! De diskutere lyda av trommesette i det uendelige, og bruge timevis på å få best muligt lyd på ein enkel liden cymbal. De ser kje så mye på meg når de spør koss cymbalen hørres ut, om an e for lyse, for mørke, for mye bass i lyden, for mye klang, for åpent....men eg nikke for det! Elle rynke øyenbrynå ettertenksomt.


D tar heldigtvis ikkje så lange tid å jobba med basslydane før me e i gang. Eg blir plassert i et lite, klaustrofobisk rom med kun ein mixer, høyretelefona og ein mikrofon med någe netting foran... Ska eg sitta her aleina heile dagen liksom? lure eg på. Men ettekvert e eg glae at de ikkje kan se meg. For dette e vanskeligare enn 'live.' Stemmen hørres hule ud og for å få d te å hørras någenlunde bra ud må eg bruga masse mimikk, vri stemmen og ansikte og leva meg skikkeligt inn i d. Eg tror d ser litt rart ut... så eg e bare glae eg e der aleina.
Når me kjøre hjem den kvelden, har eg ikkje lyst å snakka. Eg har så mye å tenka på. Og plutseligt slår det meg at d e min musikk me har spelt inn.... at eg har vært i et skikkeligt, vaskeekte studio... og holdt på med min musikk.
Kult, tenke eg, og sette meg godt tebage i sete mens me kjøre videre i mørke..



Ja fytti så kult Renate!!!!
SvarSlettjan 8, 2005 at 15:40 | Cathrine