Siste vers...

DateLørdag, september 24, 2005 at 00:07:
 
Det e 6 vege te eg må ta avskjed med gliset mitt... Eg sku gjerna beholdt an lenger, men eg tvile vel på at eg har nok tro te å flytta an gjennom EU-kontrollen... dessverre! Men han har vært med meg i tjukt og tynt, lenge, og vært te å stola på i alle situasjona, et sikkert vern som har beskytta meg mang ein gang i "uhell..." Eg har komt fra det med få ytre skader og bare någen få sår på sjelen...:) Me har overlevd mang ein gang, meg og bilen min... gjennom (kor lenge e d nå igjen?) 1-2 år?!?
D e ikkje så lenge siden sist "uhell." Då satt eg bokstavelig talt fast på legekontoret - i ein stolpe.... med både fronten og baken på bilen. To utlendinga stod og såg vantro på meg någen minutt. Te slutt kom ein styrtande bort og spurte om eg trengte hjelp. Eg sa ikkje et ord, bare kom meg fortast muligt ut av bilen.
IMG_1025D tog meg ei vega før eg manna meg opp for å visa den saftige bulken te far... Merkeligt nok sa han ikkje så mye... ja, om eg ikkje tar feil så trekte han faktisk på smilebåndet. Han hadde svært få visdomsord å sei (han har sagt de før...)
Då va det verre fysste gang eg hadde meg et lite "uhell." Eg huske de lange formaningane og ristingå på håve og "at du ikkje såg den kanten før du kjørte i an!?!"
Men det har skjedd mye siden den gang... Faktisk ganske mange små "uhell..." D versta va vel 2 på ein dag... någe som d e fare for har skjedd 2 gange....
Men nå tror eg ikkje eg tør sei meir av frykt for at ingen någen gang vil sitta på med meg igjen. D som ikkje så mange vett, e nemligt at eg egentligt e veldig goe å kjøra bil!!
For d fins nok få sjåføra som e meir forberedt på uhell enn meg...
 IMG_1031IMG_1032IMG_1037IMG_1026IMG_1029IMG_1039

Kommentarer

  1. renatis4. oktober 2011 kl. 13:03

    Det farligste med å kjøre bil, er å tro at man er bedre enn man egentlig er....det er slik "uhell" blir til..!
    sep 25, 2005 at 13:42 | Frode


    tippe at den bilen bejunne å bli moden for diverse ting.. pensjonering f.eks.;)
    sep 28, 2005 at 17:28 | roy

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer