Stikkpille

DateSøndag, september 18, 2005 at 15:38:
 
Eg visste ikkje at tortur va godtatt når det kom te onga... kanskje eg leve i min egen naive verden for single over 25 år, eller kanskje eg bare ikkje har forstått ke det innebære å få onga.... uansett, eg hadde ein selsom opplevelse i går... med Kaleb og Magnar.... bill.mrk: stikkpille!! Som om det va normalt for ein 11 måna gammale onge...! Magnar påstod at det va heilt vanligt, og at det ikkje fantes någen aen måde å gi onga fra 0-2 år tabletter på. Eg va i sjokk! Og foreslo alt fra vanlige paracet te tabletta som løyses opp i vann... Eg va så i tvil om denne metoden at eg fant fram eskå og begynte å lesa på pakningen. Jodå, sjøl om me leve i 2005, så ska visst stikkpilla vær både humant og ufatteligt vanligt å bruga på onga...
Eg reiste hjem fra Kaleb og Magnar i sjokk. Eg visste ikkje heilt om eg sku fortrenga opplevelsen, elle koss eg sku deala med an... Men nå, midt på søndagen, ein dag ettepå, begynne eg å komma te meg sjøl igjen!!!! :)
Så her e et bilde av Kaleb.... ikkje når han får stikkpilla, men når han fekk is hjemma hos meg på onsdag. E han ikkje fantastisk skjønne, og så fylle han 1 år nå på fredag 23.september. HURRA!!!!
IMG_1014

Kommentarer

  1. renatis4. oktober 2011 kl. 13:01

    Det e som du seie heilt vanligt å gi ongar stikkpiller. Og eg tror kanskje tanten syns dette va mer traumatisk enn ka Kaleb syns:) (Kanskje han skreik litt, men det gjør de av og te hvis du tar tempen på de eller hvis de må ta medisin i munnen eller hvis de ikkje ville ha akkurat den pysjamasen på seg og...) Fordelen e at de virke mye fortare enn tablettar og alt virkestoffet blir tatt opp, ongen kan ikkje få spytta ut någe og dermed få mindre effekt av medisinen. Du venne deg nok te det når du får egne ongar ein gang :)
    Han e foresten heilt nydelige!!
    sep 18, 2005 at 17:43 | Ellen


    Heilt normalt, heilt normalt...(men hadde ikke likt det selv).
    sep 18, 2005 at 20:50 | Frode


    Det va godt å hørra fra någen som har meir peiling enn meg!!!:) Eg e enige at d nok va mest traumatisk for tante Renate!!!:D Eg syns så sinnsykt synd på han, stakkar! Men eg tenke... kan du ikkje ta ein tablett og løysa an opp i saft elle vann..? D hadde vært et bedre alternativ syns eg...
    sep 19, 2005 at 10:14 | renate

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer