Å være...

Fredag, juni 8, 2007 at 07:22:

 

Forleden kveld, etter at Norge hadde storspilt mot Ungarn på hjemmebane (4-0!!) satt Odd Ivar, Vidar og jeg på Peppes og snakka. Mens de fortalte om sine spennende planer om å reise med Leger uten grenser og dra til Israel med Israelsmisjonen, kom jeg til å nevne at jeg føler at jeg ikke brenner for noe lenger. Jeg som alltid brenner for masse - samtidig!! Men det er liksom ingen ting jeg skikkelig blir gira på, eller har lyst å gjøre eller fordype meg i, og det har vært sånn lenge. Å drive med musikk gjør meg ikke supergira for tida, d er kjekt å arrangere en salme for Cathrine og Kent sitt bryllup og synge på utekonserten til Frøyland Orstad, men d driver meg ikke, slik som før. Misjon var ordet med stor M i alle år, siden jeg var helt liten har det grepet og fascinert meg og fått meg til å grine. Men i det siste har det vært sånn, at til mer jeg studerer det, til mer mister jeg gnisten og troen og lysten til å forandre verden. Og d har jo vært selve drivkraften i den jeg er, lysten til å bekjempe urettferdighet!! Reising er liksom helt greit, kan jo gjør d, kan la være... samtaler med folk, ja, d kan jo sikkert være en bra ting... nyutdanna, søke jobber over alt..... vel... tja... gjør meg ikke akkurat hoppende begeistra, lopper i blodet og visjoner og drømmer i bakhodet...


Odd Ivar kom da med et genialt spørsmål i denne sammenhengen, og det var hvilken fase i livet jeg er i nå, om jeg visste det..? Det var enkelt å svare på, jeg svarte hvile med en gang. Jeg skal være i Jesus og slappe av og hvile, det har jeg kjent lenge. Da sa han at siden jeg er i "være i Jesus-" fase så blir jeg kanskje bare begeistra for Jesus akkurat nå...

Og det er faktisk helt sant!! Jeg følte meg plutselig mye lettere over å ikke ønske å forandre hele Norge akkurat nå.  Odd Ivar hadde helt rett, og det var virkelig ord i rette tid. For for tida er jeg faktisk bare begeistra over Jesus, og egentlig fins det jo ingenting viktigere i livet. Han er den største gleden i livet mitt, og jeg kjenner at han er nær meg og gjør store forandringer inni meg. Det gjør meg glad å fortelle andre hva han gjør i livet mitt, og be om at de skal oppleve det samme. Jeg blir begeistra over at når jeg kommer til veis ende, så gjør han det jeg ikke kan, for meg. Det er så bra! Jeg kjenner at jeg kan hvile, virkelig virkelig hvile i han og leve vitende om at han tilgir og gir meg ny styrke hver dag. Det er fantastisk!