Mens vi venter...

Det er 1. søndag i advent. Jeg kan endelig ta fram julestjerna og den 7-arma lysestaken og børste støv av juleCD´ene. Det snør til og med ute og jeg får endelig planlagt å bytte til vinterdekk. Litt seint ute? Snart er det jul, jeg kjører forbi Bryne sentrum og ser et torg som er pyntet med et stort grantre, familier strømmer til, det er lys og glitter over alt.

Hjemme i Verdalen er det også dekket til advent. Lilla lys, lilla duk og stjerne i vinduet. Vi snakker om julebakst og om hvordan de unge i dag ikke lenger lager Delfiakake og 7 sorter småkaker, men at det mer går i julesnop, fantastiske karameller og Snickerslignende godteri dyppet i pistasjenøtter. Mmmmm! Så gleder vi oss over at vi er hjemme, oss tre; mor, far og meg og kan gå inn i denne høytiden sammen. Hva som skjer neste jul er det ingen som vet, men dette året får vi være sammen.

Hvis du ikke har spilt Rummy noen gang, så må du prøve det. Du blir helt hekta!! Utrolig kjekt, jeg glemmer tid og sted i flere timer...

Mor forteller at talen på møtet i dag var om venting, og jeg blir påminna at dette jo egentlig er en ventetid. Og jeg tenker på alle tinga jeg venter på i livet mitt. Det som ikke har skjedd enda, det jeg så smått tør å drømme om, det som (jeg mener) skulle ha skjedd for lenge siden, det jeg ikke kan se. Å vente på jula blir et bilde på større ting jeg venter på som jeg håper skal komme. Samtidig som jeg venter, ikke på et Jesusbarn, men å minnes at han ble født, at Gud ble menneske for omtrent 2000 år siden. Det er så stort at jeg ikke kan fatte det.



I morgen skal jeg ta med en adventsstake med lilla lys på skolen, tenne et av dem, tvinge (eller i det minste oppfordre sterkt) mine 17-år gamle elever til å synge det 1.verset av "Tenn lys" og lese en julefortelling for dem. Ja, jeg vet at det er det samme som de gjør i 4., og at noen kanskje syns det er litt barnslig, men jeg gjør det allikevel. Kanskje jeg skulle kjøpt noen pepperkaker og mandariner og tatt med også?