Facebook og det virkelige livet

Her en dag leste jeg gjennom noen av bloggeinnleggene jeg har skrevet i det siste, og ser at jeg, naturlig nok har skrevet en del om sorgen og hva som skjer i forhold til dette. Jeg lurte på om jeg kanskje skriver litt vel mye om det, og om det kan virke som om det hovedsakelig er det som har skjedd i livet mitt det siste året.

Jeg er veldig opptatt av å snakke sant om livet, tørre og være ærlig og jeg merker at jeg reagerer på denne Facebook-trenden (som jeg nok selv er en del av), der det virker som om vi legger ut mest av det fine og morsomme, men kanskje lite av det vanskelige i hverdagen. Jeg tror absolutt det er forskjell på det private, personlige og det offentlige rom, at det ikke er alt vi føler og går gjennom som nødvendigvis hører hjemme på Facebook, men allikevel kan de glamorøse familiebildene og fargesprakende feriebildene skape et inntrykk av at folk flest virkelig har det sånn hele tida. Den fine utsida blir det egentlige livet vårt. Jeg merker at det ikke alltid er lett å gå inn og sjekke oppdateringene de dagene livet ikke er lett.

Så i frykt for å bli en som gir et feil inntrykk av livet mitt, framhever jeg kanskje det som er vanskelig. Jeg vil jo ikke være med på den trenden der utsiden ikke stemmer med innsiden... eller virkeligheten.

Med det sagt, er det mye som skjer i livet mitt. Sorgen kommer og går, henger nærmere sammen med gleden enn jeg hadde forestilt meg, og livet er stort sett travelt. Jeg merker at jeg engasjerer meg i videregåendeelevene mine, jeg ønsker å vekke dem, provosere dem, påvirke dem. Den siste uka har vi diskutert mange større og mindre temaer. Facebook og sosiale medier - for eller imot? Abort - kan en være mot at jenter skal få velge selv, men lage et unntak ved voldtekt om en mener at abort er å ta et liv? Aktiv dødshjelp - hva er det, hva er lov i Norge i dag og hvordan vil vi ha det i framtida? Fins Gud? Kan vitenskapen forenes med troen på Gud? Hvor mye tro trengs for å tro på vitenskapen?

En kamerat viste meg en video som understrekte et av synspunktene og dette var nytt for de fleste elevene og gav dem noe å tenke på. Jeg merker at jeg tør å være tydeligere, å være en voksenperson som mener noe, samtidig som jeg vil spør spørsmål for å få dem til å tenke selv.

Overraskende mange av dem, 17-18 år gamle og oppvokst med sosiale medier som de er, er skeptiske til Facebook og ser farene dette kan ha for samfunnet og framtida vår. Det syns jeg er bra, kanskje det går an for dem og meg å være en del av det uten å la glansbildene ta motet fra oss og tro at det er det virkelige livet..?