Askepott i nød

Jeg sitter og lytter til en sang som heter "Cinderella" av Steven Curtis Chapman. Datteren hans skal på dans og kommer til faren og ber om hjelp. Når jeg hører det kommer tårene hos meg selv. For at jeg ikke lenger har en far jeg kan be om hjelp. Noe så enkelt, noe så lite og dagligdags. Hjelp med å sette opp en hylle, spørsmål om lyspærer og wattstyrke, om hva jeg skal gjøre med ditt eller datt... I det siste har jeg hatt litt bilproblemer. Heldigvis har jeg fantastiske venner, så bulken (ops!) ble fiksa av Eirik og Ina (for noen folk!), men savnet kjennes ekstra sterkt hver gang et praktisk problem oppstår som far pleide hjelpe meg med. Det er vanskelig å godta at han ikke er der og kan hjelpe lenger og at han ikke vil gjøre det i framtida heller. Det er vondt at han ikke er her når jeg trenger han.

På bursdagen hans 21.mai tenkte jeg at jeg skulle skrive noen ord om han og legge ut sammen med bilder. Men jeg hadde nok med å bare komme meg gjennom dagen. Nå kan jeg gjøre det. Legge ut noen bilder og minnes han som nettopp skulle fylt år, han som var golv og tak i livet mitt.

Sorgen kan komme når en minst venter det. Å steike karbonade og løk ble rett og slett sterkt for meg her en dag, fordi han pleide å steike karbonader og løk til Christina og meg da det bare var oss tre hjemme til middag i ungdomsåra. Samt egg. Og bacon. Godt stekt bacon, tykke skiver, litt crunchy. Løk, godt brunstekt. Å ha han puslende på kjøkkenet med matlaging mens Christina og jeg satt ved kjøkkenbordet og skravlet er et kjært ungdomsminne. En annen rar ting er at jeg enda ikke kan få meg til å drikke av "hans" kaffekopp. Hver gang jeg lager kaffe til mor og meg og ser den - gammel, godt brukt og med et lite hakk i, dukker far opp i tankene mine og jeg finner meg en annen kopp. 

I sangen "Cinderella" får datteren hjelp av Steven til å danse. Far likte å danse og var god til det. Jeg husker godt at han danset med oss da vi var små. Jeg ser han for meg mange ganger dansende og syngende. Han hadde alltid så mye energi og var veldig ofte glad, veldig glad. Ikke lenge før han fikk kreftbeskjeden sa han til meg en dag: "Å Renate! Du skulle bare visst! Jeg har så mye energi!!! Jeg skal leve til jeg er 100!!" Han formelig oste av livsglede. Jeg husker at jeg smilte og ble glad (og tenkte at ´den skulle jeg hatt litt av gitt!´) Det gikk ikke lenge før livet vårt ble snudd opp ned.

Steven sier i sangen at han vet noe om Cinderella som prinsen ikke vet, nemlig at hun forsvinner klokka tolv. Plutselig blir hun borte. Som far har han henne bare til låns en liten tid. Aldri tenkte jeg at jeg kanskje bare hadde far på lån og at tiden var så dyrebar og så kort. Aldri tenkte jeg at han plutselig skulle bli borte. 

Han er ikke der for å hjelpe lenger. Jeg begynner å innse og godta det. Fra nå av må jeg klare det selv. Eller invitere andre inn. Og finne nye veier og stier i livet mitt.