Jeg - en søler.

Jeg er en "søler". Jeg innrømmer det. `En person som av uante grunner har en tendens til å søle veldig mye, mange forskjellige plasser og i ulike settinger.´

Det var en god venn av meg som første gang definerte meg som "en søler". Og som fortalte meg at det er flere "typer" sølere, som han da til stadighet (og til manges glede) har dramatisert og forklart. Du har Pål Hovstad-søleren - som søler uten å vite det, litt her og litt der, mens han snakker, mens han spiser, og som bare bare tørker det enkelt vekk mens han fortsetter å snakke..... Og så har du Torstein Bjorland-søleren, som er en slags "Ops!-søler". Han søler plutselig, ops, ut av det blå, mens ingen forventer det, og gjerne fordi ryddinga eller fylling på av kaffe går litt for fort og veldig effektivt!! Og så har du meg da.... den mest patetiske søleren... som vet at jeg søler, og hater det.... og som prøver alt jeg kan å la være, å sette kaffekoppen fint fra meg i tydelig øyesyn slik jeg vet hvor jeg har den, å gå forsiiiiiiktig gjennom benkeradene i tilfelle det fins noen tekopper på golvet, og å sakte åpne juicekartongen fordi jeg vet at det er stor sannsynlighet for at noe hopper ut et annet sted enn i glasset.... og som søler allikevel, de 2 sekundene jeg glemmer å være forsiktig....

Jeg har alltid vært sånn. Så lenge jeg kan huske. Helt siden jeg som liten jente var på fint kaffebesøk hos naboen en søndag, i finstasen, brodert duk og tekopper i porselen, hvor jeg sølte ut safta mi både på meg selv og den fine duken. Fryktelig flaut, jeg husker følelsen den dag i dag. Første gang i et nytt hjem. Og siden det har det nesten vært en standard, at første gang jeg er i et nytt hjem, er det ganske høy prosent sjanse for at innholdet i kaffekoppen plutselig ligger på golvet.... eller i sofaen.... eller på noens klær... Så om jeg aldri har vært i huset ditt før, så kan det være greit å huske det før du inviterer meg!

Vel...det rare er jo da at jeg ikke bare gjør det når jeg er første gang på besøk hos noen - da kan en jo lett skylde det på nervøsitet og nytt scenario med nye kopper, ofte nye folk, ny setting... men det rare er at jeg gjør det ganske mye i settinger der jeg ikke trenger være nervøs, for eksempel hjemme.... Som i går da jeg bestemte meg for å beise terrassen. Det er altså ikke noe jeg gjør hver vår. Sist gang var faktisk første gangen, og jeg var så stolt av det at jeg måtte blogge om det!

Denne gangen var det på med nytt mot, fram med vaskemiddel, white spirit og beis. Men det hadde ikke gått mer enn fem minutter før jeg greide det igjen - alle flaskene var kommet ut av boden og åpnet med stor forsiktighet uten krise, før jeg i et vips klarte å helle halve white spiritflasken over den hvite stuebordduken, den ganske verdifulle Mac-dataen og over en av stolene. Great! White spirit! Herlig. Ikke vann. Ikke kaffe en gang. Duken ble hevet i vask, data og stol vasket i all hast, men jeg bestemte meg for å ikke gi meg og fortsatte med stor entusiasme. Jeg satte i gang, og koste meg faktisk i ettermiddagssola med noe jeg tenker på som en jobb langt utenfor mitt domene og min kompetanse. Det er noe med det å gjøre praktisk mannfolkarbeid som føles så godt! Raskt resultat. Såre muskler. Og så ble det jo kjempefint! ...Til jeg sølte halve beisinnholdet ut over hele terrassen.... Det fløt rundt omkring oppå treborene, over pensel og avis... og generelt over alt... for et herlig søl!

MEN - terrassen ble i alle fall beisa, alt overflødig ble tørket opp eller brukt godt, duken ble skinnende ren og Mac´en suser som bare det. Så hva gjør det om jeg er en søler, så lenge jeg er god til å rydde opp etter meg?!? :-)