Hva er historien din?

Jeg skal dele historien min på onsdag. Foran 105 stk, 80 ukjente. Neste uke kommer den første foreleseren, og etter det er det 10 uker med nye forelesere, men denne uka er det oss; staben som er forelesere. Og oppgaven vår, å dele med hverandre og de 80 studentene er - fortell om livet ditt. Og hva Gud har gjort i livet ditt. Hvem du er. Hva som har gjort deg til den du er.

For en utfordring!

Hva hadde du fortalt om du kunne fortelle dette til fremmede? 20-30 minutter valgfritt om livet ditt. Hva som har satt spor og forandra livet ditt, hva som gjør at du er slik du er nå...


Det er min tur på onsdag. Jeg vet enda ikke hva jeg skal fortelle. Det er så mye. Det er så mange historier og mange folk som har gjort meg til den jeg er. Og Gud? Det har vært en evig opp- og nedtur, livet mitt har blitt snudd opp og ned, både til det bedre og det verre. Hvilke tidspunkt skjedde noe spesielt mellom Gud og meg? Var det da jeg forstod at han var ekte? Var det da jeg første gang opplevde en personlig møte med han? Var det første gang jeg følte han forlot meg?

Det er så mye og velge mellom, og jeg vet ikke hva jeg vil formidle. Det er 80 studenter mellom 17-48 år, bare en på 48, de aller fleste mellom 18-23. De er unge. Mange har allerede opplevd litt for mye av livets realiteter, lenge før de burde, mange er framdeles herlig naive og idealistiske. Vil jeg knuse idealismen ved å dele historien min? Vil realismen fra en som for lengst har tredd inn i 30-årene ta motet fra dem? Eller vil de ane og kanskje lære at oppturer og glede kan se annerledes ut enn det de har erfart så langt? Og glede seg til å oppleve mer dybde og realitet i livet?

Da jeg var 18 vet jeg at jeg var håpløst idealistisk. Jeg vil le meg i hjel når jeg mimrer med venninner fra den tida. Jeg trodde virkelig jeg kunne forandre verden. Jeg hadde et slags rosa idyllisk bilde av hvordan framtida skulle bli og et rosa bilde av misjon og det å hjelpe andre. 3 år i korttidsmisjon med mange nok sjokk, mange nok inntrykk, mange nok barnehjem kurerte meg for det.

Men nå er jeg tilbake her - i misjon - og jeg savner å være idealistisk. Det gleder meg å se den spire og gro og ta helt av gårde blant noen av de unge her. Det er herlig å se det! Jeg blir inspirert og glad og oppmuntra og nesten en smule idealistisk selv!

Må jeg virkelig knuse noe av det på onsdag?!




Og seriøst - nå må det snart være nok tankevekkende blogging her for en stund. Jeg må snart ta meg en tur på Macy´s og se på noe av den nye sminken til Mac, komme meg på kino og se en komedie eller finne på noe annet tanketomt og blogge om :-)