Jeg sliter vanvittig med å bli ferdig med masteren på tida og er nær ved å gi opp. 3 års studie, 1,5 års skrivearbeid forgjeves eller satt på vent. Planen om å bli ferdig på normert tid ble utsatt til jul 2015, og så til januar, deretter februar, så mars.... og nå mai 2016. Men jeg tror ikke jeg klarer det likevel. Sjelden har noe tatt så mye krefter av meg, psykisk og fysisk, og jeg sliter max med å jobbe med et så tøft emosjonelt og utfordrende material og problemstilling. Noen av dagene må jeg bare gi opp eller gå hjem etter kort tid.
Å slutte nå føles uendelig bittert, det samme er tanken på å levere inn noe halvferdig. Jeg vil jo det skal være bra. Det er jo nesten som å gi ut en bok! Min første publikasjon. Nei, jeg vil ikke at det bare skal være bra, jeg vil det skal være svært bra, eksepsjonelt faktisk, opp mot banebrytende forskning på feltet helst. Jeg vil være stolt av det jeg gir ut med håp om at det kan være til bruk utover meg selv. Det er nesten like bittert å publisere det uten å være fornøyd, som å gi det opp.
Bitterhet er en vanskelig følelse å kjenne på og innrømme. Den går mot alt som er tidsriktig, mot alle statusoppdateringer på Facebook og glansede Instagrambilder og morsomme snapper, den går til og med imot det å være åpen og ærlig. Vi vet jo at det kan være bra å være sint, men bitter?
Hva er igjen når du føler du har gitt alt, og det ikke er godt nok, når du har satt grenser og lagt en gjennomførbar plan, gjort hverken for mye eller for lite, og hatt realistiske forventninger og krav til deg selv hele tida? Hva har du igjen da når det ikke går?
Aller helst vil jeg ikke kjenne på denne bitterheten fordi det er så vanskelig. Jeg starta jo dagen i dag med å høre på en 15-minutters podcast om hvordan endre tankene mine og tenke riktige tanker, og så gjorde jeg det. Jeg sa til meg selv et titalls ganger at jeg kan klare dette, "du blir ferdig, Renate!" og fortalte meg selv hvor flink jeg er og at det kommer til å gå helt fint, for så å sjangle utslitt hjem i 14-tida uten å ha blitt ferdig med det jeg ønsket.
Hva gjør en når en har "gjort alt riktig" og det allikevel ikke går? Hva gjør en når selv Gud ikke virker som om han bryr seg noe særlig? Hvor vanskelig er det ikke å tillate seg selv å være bitter når en vet at det i den store sammenhengen, og sammenlignet med hva andre måtte slite med, egentlig ikke er livsfarlig?
Jeg begynner med å kjenne på det - uten å dømme meg selv, uten å avslutte med at "det ordner seg nok!" og uten å falle ned i total motløshet. Bare kjenne på det, bare innrømme det, at i dag føler jeg meg bitter på livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar