Å følge noen andres drøm

I en historie fra Bibelen, 1.Samuelsbok 14, står det en fantastisk historie som var med å forandre noe i livet mitt for mange år siden. Det er om kongens sønn, Jonatan som ble en modig kriger, men på den tiden var en ung nybegynner. Israel lå i kamp med filisterne, og en dag sier Jonatan til våpenbæreren sin, en slags hjelper/beskytter/høyre hånd/bærer av våpen, vil jeg tro: «Kom, la oss dra over til filisterne og se hvor mange vi kan felle!» Våpensveinen svarer: «Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gå bare på! Jeg skal følge deg hvor du vil.»

Det overraskende angrepet gjør at jyplingen og tjeneren hans feller 20 av fiendene sine den dagen og setter skrekk i hele filisterleiren.

Da jeg hørte historien fortalt på et møte den gangen, fikk jeg en tanke som festet seg og har sittet der siden: Du skal være den våpenbæreren!


I går leste jeg en kommentar på åpningssidene i Stavanger Aftenblad, sittende i solsteken på CoffeeBerry på Sandnes med en ismocha i hendene (#denfølelsen #fordijegfortjenerdet😉) og ble igjen minnet om denne historien. Artikkelforfatteren spør om selvhjelpsbøker og enkle "visdomsord" er bare bra og riktig, eller om de kan lede oss til en ny type egoisme, hvor vi bruker all vår tid på den perfekte kroppen, det fineste hjemmet, våre egne drømmer og lengsler om å reise mer, oppleve mer, få mer selvinnsikt, ha mer... Argumentene for å gjøre dette, mente Kine Hult, blir for eksempel - 'Man kan ikke gjøre noe for andre før en har det bra selv', eller bildet hvor en ved en flystyrt må ta på surstoffmaske selv først før en kan hjelpe andre. "Gjør det noe om folk blir så manisk opptatt av å finne meningen med livet at de glemmer å engasjere seg i livene til andre?" spør hun og mener at ja, det gjør det, og kaller den nye individualismen "den nye opiumen", med egoisme som konsekvens og rot.

Hva har så denne artikkelen og denne historien til felles?

Det som slo meg da jeg hørte historien var innstillingen til våpenbæreren. Han var bare en tjener. Han hadde ikke noe å tjene på å være med egentlig, han ville ikke få æren om de seiret, og om de feilet ville han ofre livet sitt for sjefen sitt innfall. Fordi han stolte på sjefen sin, valgte han å følge hans ønske, hans drøm, hans idé.

Dette ble så inspirerende for meg den gang at jeg bestemte meg for å bli en "våpensvein". Det er en annen historie, og innimellom har jeg ofte glemt det og bare søkt og lett etter mine egne drømmer. Jeg har latt "visdomsord" - gode og dårlige - malt på veggene i folk sine hjem, sammen med naturbakgrunn på Facebook og Instagram, på utsiden og baksiden av selvhjelpsbøker, lede meg, og lurt utallige ganger på hva som er min drøm, hva det er ment at jeg skal gjøre med livet. Jeg har brukt uendelig med tid på å finne ut av kosthold og trening og hvilke behov jeg har til enhver tid, og lett med lys og lykte etter hva jeg ønsker å gjøre.

Da jeg omsider 'fant' Nord-Korea gikk endelig en drøm i oppfyllelse og jeg var beredt til å gjøre alt for å fullføre den. Dette er også en annen historie som endte opp med et ganske brått stopp - eller i alle fall pause - og jeg satt igjen; forvirra, sorgfull og uten en drøm å leve ut.


Men for et par måneder siden traff jeg på Maren, en venninne. Med liv, mot og glede fortalte hun om drømmen om å starte en kafé for asylsøkere. Hun arbeidet aktivt mot den, hadde store drømmer og planene klare. Det var enormt inspirerende å høre henne fortelle. "Vil du være med?" endte hun opp med å spør på slutten av samtalen. Jeg kvakk til. Eh.... nei....! var min første tanke. Dette har jeg jo ingen kunnskap om eller erfaring med. Dette virker jo skummelt. Og det er ikke akkurat det jeg drømmer om.... Og nå... så ustabilt som livet mitt er, ikke akkurat ideelt tidspunkt heller! Motargumentene haglet på. De var mange. Og gode. Men jeg fortsatte og tenke på det, og med tida ble jeg en av Marens våpensveiner😉

Dermed starter vi snart en kafé i det små, for asylsøkere. Det blir spennende! Jeg kan ikke si at det er min drøm enda. Kanskje det aldri blir det. Det er mye jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til. Av og til har jeg lurt på om dette kan være rett, om det ikke også må være noe jeg har drømt om eller bare visst at jeg skulle gjøre. Å lese Kine Hult sin kommentar og bli minna på historien om våpenbæreren minner meg om at det ikke trenger være sånn. Uansett hvordan det går, uansett hvor lyst eller ikke jeg har eller hva følelsene sier, så trenger det ikke være min drøm. Kanskje for å motvirke noe av denne nye egoismen som jeg kjenner meg så godt igjen i er det viktig at vi av og til gjør nettopp det - følger noen andre sine drømmer, gir opp våre egne, hjelper andre før oss selv eller samtidig, og ser utover boblen av 'meg og mine'.

Kanskje.