søndag 27. november 2016

Å ikke takle livet selv...

Jeg fylte nettopp 38 og nærmer meg 40-årene med stormskritt. Selv om det har vært for travelt i det siste til å skikkelig reflektere over det, så merker jeg jo at det å bli eldre gjør noe med en. Tanken har slått meg at jeg i en alder av 38 år er på vei mot et opphold på Modum Bad, hvor andre bestemmer når vi må stå opp og når vi skal spise, og andre krav, som felles trening minst en gang i uka. Snakk om å være tilbake på barnestadiet! En 3 måneder lang leirskole hvor andre bestemmer de mest banale ting i livet ditt. Ved innleggelse på Modum, er det flere typer terapi en må være med på, blant annet gruppeterapi hvor jeg nå skal begynne og åpne meg om livet mitt til totalt ukjente folk. Selv om jeg ikke har lyst. Kanskje jeg noen av dagene hverken føler meg særlig positiv eller meddelsom, og kanskje det til og med er noen på gruppa jeg kommer til å mislike etter hvert. Allikevel må jeg altså daglig være rundt dem, og ikke bare det, men også dele de mest intime betroelser. For ikke å snakke om alt jeg må lytte til... utbrente personer, deprimerte personer, sinte historier, triste historier, kjedelige historier... både når det passer meg, og ikke. Uansett hva jeg kunne tenke meg, blir dette min nye hverdag de neste 3 månedene.

Mange har kommentert hvor heldig jeg er som har kommet inn på Modum Bad, og jeg er hjertens enig. Dypest sett vet jeg at jeg trenger å reise, og jeg er takknemlig for at det fins et slikt sted, og at jeg kanskje kan få hjelp. Allikevel er det ganger jeg føler meg trassig og har hatt lyst til å si - "javel, så dra der selv da!" eller "heldig og heldig! Jeg drar jo ikke akkurat fordi jeg har lyst!" For det har jeg ikke. Det er faktisk det siste jeg kunne tenke meg akkurat nå. For 3 måneder siden fikk jeg en jobb jeg trivs kjempegodt i. Jeg elsker å bruke meg selv og lære nye ting. I tillegg ble jeg endelig bofast igjen, renoverte leiligheten og brukte uker på å flytte inn. Så skal jeg plutselig stikke av igjen. Det passer meg dårlig. Jeg er en frysepinne, og alle vet at Østlandet har kaldere vintre. Jeg vet at det fort kan bli 20 minus der oppe (borte?). Hvordan skal jeg holde ut i kulda? Og hva skal jeg gjøre i helgene? Modum er langt fra folk, du må ta taxi for å komme til nærmeste tettsted, og fra flyplassen må en ta både tog, buss og så taxi for å komme fram! Lange turer i 20 minusgrader i skogen? Sitte på rommet og lese bøker hele helger?




I kveld var jeg på en jentefest i menigheten, hvor Gina Gjerme fra Saltkirken talte. Det var også morsom underholdning, tre-retters middag og mingling, men da Gina fortalte om Maria fra Bibelen, slo det meg hvor kjipt det er å kjenne på at jeg ikke takler livet mitt, så lite at jeg faktisk trenger behandling på et sted langt borte i gokk, uten garanti for at jeg vil bli bedre. Jeg kjente på en dyp sårbarhet inni meg. Gina fortalte om Maria, (ikke Jesu mor), men søster til Marta og Lasarus og god venn av Jesus, og hun påpekte at de tre gangene vi hører om henne i evangeliene så er hun på kne foran han. Den ene gangen kommer hun inn i et mannfolkselskap stikk i strid med datidens folkeskikk og heller nardussalve verdt en hel årslønn over føttene til Jesus, gråter og tørker dem med håret sitt. Slik viser hun sin kjærlighet og takknemlighet. En annen gang, mens søsteren Marta er travelt opptatt med å servere Jesus mat, sitter hun rolig ved føttene hans og bare lytter til han. Og en tredje gang, når Lasarus er død og Jesus kommer langveisfra kaster hun seg for føttene hans og gråter og roper at om han hadde vært der før, ville ikke broren hennes vært død.


Jeg kjente en lengsel etter å både lytte til Jesus og å vise min takknemlighet, men aller mest kjente jeg meg igjen i fortvilelsen den gangen Maria kaster seg ned foran føttene hans i sorg. Det er tøft å kjenne at det er deler av livet mitt jeg ikke takler selv, at jeg trenger hjelp av andre, at jeg må være svak i lang tid framover.

Den kjente og kjære presten Karsten Isachsen sa på dødsleiet i januar, at det vanskeligste et menneske kan gjøre er å la seg elske. Det har jeg tenkt mye på siden. Det kan være tøft å elske andre, både de en ikke liker, og de en er glad i, det kan være vanskelig å elske noen med problem, men å la andre elske en selv, når en er på det svakeste, tror jeg er enda tøffere. Det krever stor ydmykhet og vilje til å ta i mot uten å kunne gi noe tilbake.

Den reisen er det jeg skal ut på nå. Og den reisen er det jeg ikke er særlig lysten på. Jeg vil ikke være svak. Jeg vil ikke at andre skal se meg, og måtte elske meg i min svakhet.

Men i kveld, etter at Gina hadde snakket til oss damene, innrømmet jeg for Jesus min fortvilelse over å ikke takle livet selv, og fortalte han hvor vondt det føltes, akkurat slik Maria gjorde for flere tusen år siden.

1 kommentar:

  1. Lagre forholdet ditt, og har dem blitt håpløst forelsket i deg igjen. Kast en kjærlighetsformulering for å gjenerobre hjertet deres - Prøv det, det er absolutt verdt det! Klienter i 95 land. Sikker online bestilling. I virksomhet siden 1980. Money Back Garanti.
    Pengesprell - (whatsapp +2348155 425481
      Templeofanswer@hotmail.co.uk)

    SvarSlett