Å komme seg opp på hesten igjen

Har du noen gang ligget nede for telling? Ikke kommet deg opp på hesten igjen?

Slik har jeg det nå. På mange måter er jeg skrudd tilbake til null, satt ut av spill og vet ikke hvordan jeg skal komme meg inn i ringen igjen. Hvordan kommer en seg opp når det i hodet virker umulig? Er det bare å tvinge seg?

Jeg har tro på å lirke meg på plass. Ikke nødvendigvis et svart hvitt svar. Har mistet tro på å enten tvinge meg, eller slippe alt og slappe av til lysten kommer av seg selv. For ofte funker ikke noen av delene, hverken å kontinuerlig gå imot sin egen vilje og bruke tvang, eller å vente og vente på en lyst som aldri kommer. Men kanskje, kanskje går det an å lirke seg selv på plass, litt her og litt der, litt nei og litt ja, og litt litt.

Da jeg avsluttet vikariatet mitt på Hognestad skole i juni og tok sommerferie med de andre lærerne, var det for meg som å ta et steg inn i det store intet. Det føltes forferdelig. Foran meg lå - ingen ting. Ingen slutt på ferien, ingen jobb i august, ingen planer for dagene eller noen faste holdepunkt. Og alle stolpene i livet mitt, alt som jeg har satt opp, som livet og hverdagen min avhenger av, begynte å falle en etter en. 

Trening var noe av det første som gikk ut døren. Etter å ha ganske slavisk trent fast tre ganger i uka i over et år, to ganger styrke og en gang kondisjon, ble dette raskt redusert til 0. Det fine været hjalp ingen ting, selv om det ville vært perfekt å jogge i. Ville vært… om jeg bare hadde giddet få på meg joggeskoene og kommet meg ut. Den gang ei. 

Bloggingen og skrivingen stoppet helt opp. De siste månedene har jeg lagt ut en del artikler på Facebooksiden min som viser mitt syn i forskjellige saker, og som mange kanskje er veldig uenige i. Ikke bare har det generert lite likes, de har også gjort meg litt redd for å skrive. Tenk om folk ser på meg på den eller den måten. Tenk om jeg ikke blir likt! Tenk om jeg ikke kan skrive lenger, eller om ingen gidder lese det jeg skriver mer. Til lenger det ble siden sist blogginnlegg til verre ble det. De siste månedene før pausen hadde jeg (i min målestokk) mange lesere, mange hundre. Tenk om det nå bare ville være 40-60, slik det var da jeg begynte. Tenk å synke fra 500 til 50 lesere. Hva ville det si om meg? Tenk om jeg hadde skremt bort lesere med mine sterke meninger. Kanskje det var best å bare slutte mens leken var god.

Å gå ut i arbeidsledighet i juni var ikke noen spøk. Å være arbeidsledig er kanskje noe av det tøffeste jeg har opplevd. Jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange måneder jeg har vært arbeidsledig gjennom hele livet mitt. Og det føles skrekkelig. All min usikkerhet kommer fram. Som om jeg ikke er noe hvis jeg ikke presterer. Som om jeg ikke har kontroll hvis jeg ikke har faste tider satt av til jobb. Det er så mange småting som teller. Å si hei til noen om morgenen. Å møtes foran kaffemaskinen. Småsnakk om hva som har skjedd i helga. Irritere oss over at ingen har satt på oppvaskmaskinen. Å ha noen å kunne si ha det til etter endt dag, og komme hjem med en god følelse av at du har utrettet noe, betydd noe for AS Norge, bidratt til fellesskapet. Å hvile etter å faktisk ha jobbet. Hvor meningsløst det føles å hvile uten å ha noe å hvile fra. Følelsen av å falle. Følelsen av mangel på kontroll, av å være betydningsløs er sterk. Det gjør noe ikke bare med selvfølelsen min, men med selvtilliten, med det å mestre noe. 

Jeg falt ut i det store intet, og endelig kom høsten. Ikke med jobb, men i alle fall med en viss rytme. Men så var det å komme seg opp på hesten igjen da. Trening. Blogging. Finne jobb. Det har vært vanskeligere enn jeg forventet. Det er da bare å starte, er det ikke? Eller å tvinge meg? Men det klarer jeg jo ikke. Og heller ikke vente til lysten kommer.

Så da - igjen - står jeg igjen med lirking. Lirke meg på plass i livet igjen. Jeg vil aldri få lyst til å trene. Men kanskje jeg kan gå sammen med noen bort til treningsstudioet og gå 20 minutt på tredemølla? Uten at jeg trener to timer og sier til meg selv at jeg skal gjøre dette tre ganger i uka fra nå av. Å legge ut dette blogginnlegget, uten å bestemme meg for at jeg skal blogge minst en gang i uka fra nå av. Å lete etter jobber en gang i blant, og søke på to istedenfor ti. Regulere meg selv. Litt, men ikke for mye. Vri og vende og tilpasse, litt og litt, ikke for mye, ikke for lite… helt til jeg har kommet opp på hesten igjen, og til jeg kanskje etterhvert er klar for en aldri så liten ridetur.