Hver januar ber jeg Gud gi meg et nytt ord, en ny retning, for året som kommer, men for 2020 fikk jeg aldri noe. Helt til jeg satte meg ned på årets siste dag 31.12.2020, kom ordet plutselig til meg - gjennombrudd. Året 2020 hadde vært gjennombruddets år. Til mer jeg tenkte på det, til tydeligere ble det for meg hvordan 2020 har kommet med små og store gjennombrudd, og aller mest ved her jeg sitter nå i dag, i Bergen av alle steder! Hadde noen sagt det til meg i begynnelsen av 2020 ville jeg ikke trodd dem. Til tross for Cathrine som sa at jeg burde forberede meg for at noe stort ville skje. Som vanlig er hun langt fremme i fremtiden og “ser” ting ingen andre ser, også i livet mitt. Men det gjorde at jeg åpnet opp, begynte å tenke nytt og kjente skikkelig etter på lengslene mine. Hva vil jeg egentlig? Hva er det jeg er skapt til? Er kanskje Bryne “for lite” for meg? Hvorfor er jeg innerst inne urolig og utilfreds? Slik holdt det på i et halvt år hvor jeg kjente på en stigende lengsel etter “noe mer”.
Så ut av det blå - det er en lang historie - åpnet dørene seg for å ta et fag på Universitetet i Bergen på høsten - kinesisk historie, samfunn og kultur, 10 studiepoeng. Sammen med jobb føltes det i begynnelsen uoverkommelig, men det åpnet bare hjertet mitt enda mer for “noe annet” - jeg begynte å drømme om å flytte og starte på noe nytt, samtidig som jeg var livredd. Jeg hadde jo alt jeg elsket i Stavanger og Bryne, en utrolig god jobb, leilighet og bil, familie, venner, kirke, trygghet og stabilitet. Skulle jeg virkelig utfordre dette, gå over til økonomisk usikkerhet og leve trangere? Mens alle rundt meg i 30-40-årene tjente mer, ble forfremmet, skiftet til enda mer spennende jobber, fikk flere barn, flyttet i større hus, skulle jeg virkelig ta et steg bakover og bo i kollektiv og spise nudler til middag? Traske rundt på føttene i all slags vær? Bo på 6 kvadratmeter? Studere enda mer? (som om 5,5 år ikke var nok) Midt i koronatid, og med et ustabilt arbeidsmarked. Ville jeg noen gang få en jobb igjen? Eller ville studiet kanskje ta meg en helt annen retning, som gjorde at jeg ikke kom til å gå tilbake til en normal jobb noen gang?
Jeg veide for og imot i flere måneder i høst, og kjente både mer og mer ro for det, samt stigende panikk. Å dra opp røttene og bare reise er noe helt annet når en er 42 enn 18, som jeg var første gang jeg dro. Og andre gang som 35-åring. De gangene føltes det ikke som risikosport. De gangene følte jeg meg ikke så ensom.
Så her sitter jeg altså i et kollektiv i Bergen, livredd og superspent, som student i kinesisk bachelor ved Universitetet i Bergen! Her skal jeg studere sammen med en haug andre 20-åringer, og prøve å lære meg verdens vanskeligste språk. Og til tross for korona, prøve å komme meg til Kina og Taiwan så fort som mulig, for å se hva som kan skje da, selv om jeg ikke vet hvorfor jeg studerer dette språket eller hva jeg skal bruke det til. Jeg liker jo ikke en gang Kina, og egentlig ikke noe særlig kinesere heller…
For meg er det kanskje det største skrittet jeg har tatt “i tro” noen gang, som egentlig betyr at jeg stoler på at Gud leder meg og kjenner meg og vet alt, også det jeg ikke vet. Det betyr at jeg velger å stole på han, mer enn meg selv, uten at jeg har noen av svarene på forhånd og uten å vite hva dette vil si for fremtiden min.
Det er rett og slett et lite eventyr. Og selv om Bergen og folkene her er ukjente for meg, gleder jeg meg til å bli kjent med alt og alle, og å bli med på alle opp- og nedturene dette eventyret vil føre med seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar