Denne uka skulka jeg tre dager!

5. februar 2022

Det har aldri skjedd før. I tre dager, fra onsdag til fredag, har jeg sittet på biblioteket i første etasje og bare sett ut vinduet på menneskene som går inn og ut av Bergen storsenter. I villrede, for nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lenger.

I sommer fortalte jeg ganske åpent til ei jeg ikke kjenner så godt hvor tøft livet mitt var akkurat da. Jeg hadde fått et helseproblem jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle. “Så godt å høre!” utbrøt hun, så forstod hun hva hun hadde sagt og ble nesten litt skamfull. Jeg har tenkt på dette etterpå, og kanskje det er derfor jeg “blogger” når livet er tøft. For at noen skal kunne kjenne seg igjen, og vite at livet kan være veldig vanskelig, veldig ofte, og noen ganger veldig lenge. Er det noe jeg vet jeg har sett i møte med mennesker på min vei i inn- og utland gjennom mange år, er det at lidelsen min berører folk, lærer dem noe og gir dem håp. Det har ikke alltid vært like lett å godta, at min smerte betyr så mye bra for andre. Men med årene har jeg akseptert det.

Så… Den 17. januar begynte jeg på studiene igjen, mitt siste halvår med språkstudier i kinesisk på Universitetet i Bergen før en eventuell utveksling, eller noe helt annet. Jeg hadde ordet “delight” i bakhodet, ordet jeg fikk for 2022, A på eksamen til jul i bagasjen og en god måneds ferie, og var klar for å starte igjen. Men så går det bare ikke. Jeg får det ikke til. Ny lærer, som snakker enormt fort. Nye lærebøker som ikke bygger på det vi har hatt før. Vi har gått opp et nivå, men ingen hjelper oss å fylle gapet. Og kanskje aller mest - jeg er sliten. Så utrolig sliten av å jobbe så steinhardt med noe jeg ikke føler jeg får til. Som jeg i flere år nå har prøvd å få tro på at jeg skal klare, men som jeg enda ikke tror på. Ikke egentlig. Jeg føler at jeg faller, og mister motet.

Så der satt jeg da på biblioteket og drakk kaffe, mens medelevene mine pugget kinesiske tegn, og tenkte på framtida. Og ropte til Gud. For hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg slutte? Men jeg dro jo fra alt hjemme for dette. Skal jeg dra hjem igjen? Men jeg har jo ingen ting å gjøre der. Eller skal jeg ta pause fra studiene og finne en jobb? Men det har jeg jo ingen ting lyst til.

Det føles forferdelig å sitte fast. Jeg vet ikke om du har opplevd det. Det kan være på så mange måter og områder en kan føle seg fastlåst. Så vanskelig å se en vei ut. I alle fall så er det visst der jeg befinner meg nå, uten et svar, uten en løsning. Og kanskje må jeg bare bli her en stund. Kanskje blir det mer skulking. Og forhåpentligvis mye delight. Og kanskje må jeg bare finne en hvile i Jesus der jeg er akkurat nå, til og med uten konklusjon eller svar.

Alle reaksjoner:

57Knut Egil Benjaminson, Randi Vaula Næss og 55 andre