Hvorfor gjør jeg dette?!

26. desember 2023

Jeg er vant med å ha minoritetsmeninger, både som etterfølger av Jesus, men også innad i kirken. Det er noe jeg for det meste lever godt med og lærer meg hvordan jeg skal takle.

I tiden etter at Norge stengte ned kjente jeg på mange vonde følelser, alt ropte inni meg da skolene ble nedstengt igjen og igjen. Når vi ser effektene av det nå, hvor inngripende de avgjørelsene ble, skulle jeg ønske jeg hadde ropt høyere. Jeg prøvde å være tydelig om hvorfor jeg ikke tok vaksinen, både til familie og venner, legen min og ved et par anledninger på sosiale medier, men generelt var det en altfor tøff kamp å stå i, at jeg flagget det så høyt. På samme måte utbasunerer jeg ikke til alle og enhver hva jeg tenker om små barn i barnehage, noe jeg egentlig har dype og sterke meninger om. De aller fleste rundt meg sender barna av gårde når de er ett år, jeg har ingen ønsker om å legge stein til bør hos mødre eller mine egne venninner, samtidig som jeg ikke tror det er barnets beste.

Når jeg tenker meg om kan det virke som om jeg på de aller fleste områder, og flere og flere, har en minoritetsmening som går helt på tvers av samfunnet. Ja, sjeldnere og sjeldnere er jeg i takt med «mainstream» tankegods. Og flere ganger har jeg spurt meg selv om hvorfor det er sånn. Bare det å følge Jesus i vår del av verden i 2023 og tro at Bibelen er hellig til alle tider, har blitt, også i kirken, mer og mer fremmedgjort og ansett som galskap.

Jeg har tidvis gitt stemme til noen av mine meninger, samtidig som jeg alltid prøver å ta menneskelige hensyn, og kanskje derav for sjelden har turt å blogge, eller legge ut artikler jeg mener belyser viktige tema på en god måte. Jeg tror det er fordi det har kostet for mye, jeg har ikke tålt å til stadighet offentlig stå for så mange «upopulære» meninger som berører liv til mange jeg er glad i.

Så hva er annerledes denne gangen? Hvorfor skriver jeg igjen og igjen, og «pumper ut» artikkel etter artikkel som forsvarer Israels rett til å forsvare seg, Israels rett til eksistens, meninger om NRK og norsk medias dekning av Midtøsten-konflikten, selv om jeg vet at dette kan gjøre vondt for mennesker jeg er glad i?

Fordi jeg kan ikke la være. Ikke denne gangen.

Mer enn noen annen gang de siste årene kjenner jeg på en følelse av «urgency», at noe haster. Jeg blir skremt av det jeg leser i de store norske mediene, og når jeg skjønner at det norske folk faktisk tror på det som står der, uten å ane at Norge er ansett som det verste og mest Israelfiendlige landet i hele Europa. Jeg begynner å forstå at mange sluker det rått, uten å legge merke til faktafeil, eller den ulike behandlingen de får i mediene; Hamas «sier», mens Israel «hevder», for eksempel.

«De som ikke kan huske historien, er dømt til å gjenta den,» sa George Santayana.

1930-årenes Tyskland da Hitler kom til makten er ikke akkurat nylig historie i baktankene mine, men det jeg kan om den tida og sammenligningen med det jeg ser og hører rundt meg i dag, skremmer livet av meg. Ved maktovertakelse i 1933 ville nasjonalsosialistene utestenge jødene fullstendig fra det tyske samfunnet. Det ble laget egne lover som bare gjaldt jødene, og enorme boikottaksjoner ble satt i gang. Løgner om jødene begynte å versere, om at det var de som var skyld i krigen, og folk var ikke opptatt av hva som var sant. Både i og utenfor kirkene rådet det en lunken holdning til jødene og deres ve og vel, eller et ubegrunnet sinne. Også kirkene var feige, den norske kirke ville ikke provosere tyskerne og protestere mot gjeninnføringen av «arierparagrafen» i Grunnloven, de nektet å uttale seg om jødeforfølgelsen, og var preget av antijødiske holdninger.

Lunkenheten og kunnskapsløsheten er farlig, tror jeg, mye kunne vært nevnt; Israels konstante kamp for overlevelse siden overtakelsen av landet i 1948 til nå, manglende forståelse for at de må forsvare seg, løgner som spres om deres motivasjon og framstilling av dem som svært voldelige, mangel på dekning av den ekstreme terroren 7. oktober, kanskje noe av det mest ekstreme vi har vært vitne til, og på mange måter verre enn nazistenes behandling av jødene. Hver måned, også før angrepet, utføres hundrevis av angrep på jødene som bor på Vestbredden, steinkasting, knivstikking og skyting mot biler og personer. I 2022 ble det registrert 4000 tilfeller av stein- og bombekasting. «Jøder våkner ikke opp om morgenen og tenker hvordan de skal gå og drepe uskyldige palestinske sivile.» (Miff) Men det gjør Hamas. Voldelige jøder i Israel blir fordømt og marginalisert, mens terrorister som angriper jøder blir hyllet blant palestinerne. Israel står ovenfor et umulig dilemma, når fienden deres bruker sivile som skjold og utnytter sivile sykehus, bekreftet av mange kilder, inkludert Hamas selv.

De som ikke tror at 1930-årenes Tyskland kan blir en ny virkelighet, er naive. Når løgner om Israel kan spres så lett og svelges uten spørsmål står vi i stor fare for å gjenta historien. Jødehatet som førte til Holocaust kan igjen lede til overgrep på et land som for det meste vil leve i fred, sammen med arabere og andre innbyggere.

Alle reaksjoner:

33Knut Egil Benjaminson, Julianne Lepsøe og 31 andre