Siste om Kina

april 22, 2025

24. juli 2023

Jeg er ute med en venninne, på fredag, på Circus Renaa for første gang, og jeg får fortelle historiene fra Kina, enda en gang. “Nå forstår jeg deg!” utbryter hun, “jeg har lest alt du skrev, og skjønte at det hadde vært en spesiell tur for deg, men ikke før du forteller om alle du traff og møtene med mennesker, forstod jeg hvorfor det var så spesielt.”

Å, tenkte jeg, så det er det som er kjernen i selve turen! Og selvfølgelig er det jo det, møtet mellom mennesker, relasjonene som oppstår, samhørigheten, fellesskapet, på kryss og tvers av forskjellige grenser, det var jo det som gjorde turen så spesiell.

Aller først var møtet med kineserne noe for seg selv. Jeg merket tidlig at jeg ble veldig nysgjerrig på dem. Hvem var disse folkene? Tidligere har jeg kalt dem litt flåsete for “en rølpete versjon av koreanere og japanere”, og tenkt på mangel på køkultur, blant annet, og husker hvor umulig det var å komme seg på et kinesisk tog i 1998, folk bare trengte seg fram, og til og med presset seg inn vinduene for å komme seg på. Det var kinesere over alt, og de var høylytte og mange, og - syns jeg da - uten manerer. I stor kontrast til de forfinede og høflige koreanerne jeg var vant med. Og ja, det kunne jeg tenke enda på denne turen, spesielt om du endte opp i heisen med en gjeng kinesere, ja, da kunne det bli ganske høylytt. Men holdningen min til dem var bare annerledes denne gangen, og opplevelsen av dem.

Møtet med personalet i kantina, hvor jeg mang en gang endte opp i latter og samtale, hvor vi med fingrer og kroppsspråk prøvde å lære hverandre bedre å kjenne. Jeg fikk høre historiene deres, om de lange dagene på jobb, om avstandene til familiene, gjerne barn som ble sendt til skoler langt borte, og jeg merket meg nysgjerrigheten deres. De ville bli kjent med meg. De ville vite hvem jeg var. Med noen fikk jeg lengre samtaler, og ble etter hvert godt kjent med legen for U-23 kvinnelandslaget i basketball. Vi endte flere kvelder opp på kafé og snakket om livet hennes, hvem hun var, hvordan kvinnene hadde det i dagens Kina, og hvordan landet var i endring. Jeg fikk høre om utviklingen og hva som egentlig foregikk rundt omkring i landet. Nå har jeg enda flere spørsmål om hvem de er, og hva som har gjort dem til den de er. Så nysgjerrig ble jeg at jeg har takket ja til å være gjest på verdensmesterskapet de skal spille i Polen i september, hvor de kinesiske kvinnene er seedet som noen av de beste i verden.

Det andre møtet med mennesker, var overraskende nok mitt eget reiseteam. Det var en nydelig gjeng ungdommer - kinesiskstudenter fra Universitetet i Bergen og Amalie Skram videregående skole. Det var så kjekt å være på tur med de fine UiB-studentene, hvor jeg selv gikk for et år siden. Og så fikk jeg spesielt god kontakt med ungdommene fra videregående. Hvem skulle trodd? Jeg prøvde veldig å ikke være “a forty year old, going on 18”, og håper jeg klarte det noen lunde greit, men det var fascinerende hvor godt jeg klikket med denne unge gjengen. Det var nesten som å få litt ungdomstid tilbake, noe av det som ble stjålet fra meg da livet mitt som 18-åring i korttidsmisjon gikk fra å være fullt av spøk og moro til superseriøst. Den tida da jeg hadde så sterke opplevelser, men mistet meg selv. Nå kjente jeg meg igjen i dem, husket hvordan det var, de minnet meg om meg selv for 20+ år siden. Og jeg hadde det bare veldig gøy med dem. Ungdommen deres traff noe i meg som jeg trodde jeg hadde glemt. Og jeg følte jeg fikk lov å bare være den jeg var, på eventyr, uten alt ansvaret, seriøsiteten, og sykdom, som har preget så mye av livet mitt de siste årene.

Det var selvfølgelig disse møtene, med ekte mennesker, kinesere, og ungdommer, som gjorde turen så fantastisk. Uten dem hadde Den kinesiske muren og Den forbudte byen i beste fall vært litt fascinerende og eksotisk. Og det er dette jeg vil ha mer av, kjenner jeg nå, ti dager etter at turen er slutt, dette fellesskapet, og disse møtepunktene med en annerledes kultur, enten det er ungdomskultur eller et annet land. Det er dette jeg savner og vil tilbake til. Så får tida vise hva neste steg vil bli.