En solskinnshistorie
Jeg møtte Valeriu for første gang høsten 2021, da jeg på vei til skolen hver morgen gikk forbi han utenfor Galleriet på Torgallmenningen, hvor han hadde sitt “kontor.” Hver dag stod han der da jeg passerte i mine egne tanker og ofte da jeg kom tilbake i 15-16-tida, i all slags vær, og jeg ble etter hvert litt kjent med denne hyggelige fyren, og skjønte at han var en spesiell mann. Det kan være det var det store hjertelige smilet hans, ønsket om “God bless you” som virket genuint og også følelsen av omsorg fra han som tok meg, men noe var det, og da han senere dukket opp i kirken min fikk jeg også litt lengre samtaler med han.
Ved juletider hadde jeg lyst å gi han en større pengegave og samle inn penger til han og spurte han direkte hva hans behov var. Overraskelsen var stor da han smilende så på meg og sa: “Thank you so much, sister, but I am fine. You don’t have to give me anything.” Og flere andre ganger senere ble jeg møtt med det samme svaret, og jeg skjønte at han så på meg som en venn, og at han hadde ingen tanker om å utnytte meg til tross for at jeg tilbød mye penger. Det rørte meg sterkt. Mange ganger fortalte han meg hvor god Gud var og hvordan han helt stolte på han og hans forsørgelse, samtidig som han også begynte å åpne opp om familien hjemme. Av respekt for han la jeg ikke ut noe på sosiale medier, for det tok en del tid før han var klar for å be vennene sine om mer hjelp og penger, og at vi kunne fortelle historien hans videre. Allikevel samlet vi inn penger både til jul og ved andre anledninger, mens jeg lurte på om det var å tråkke over grensene hans, siden han tross alt hadde sagt nei takk. Jeg vil aldri glemme den julen hvordan han med en gang ringte konen sin hjemme, Daniela, og jeg så takkemeldingen fra han senere, hvor hun skrev at hun ikke kunne forstå hvordan han hadde så gode brødre og søstre i Norge. Etter hvert skjønte jeg at helsen hans ikke var god, og at å stå opptil 10 timer hver dag på ett ben i daglig regn gjorde han sykere. Og det var rundt da en gang Sabine dukket opp og virkelig tok tak i ting, og det ble en støttegruppe rundt Valeriu som kunne bidra månedlig slik at han kunne forsørge kone, barn med utfordringer og to barnebarn hjemme. Etter at saken kom i Bergens Tidende i desember 2024 tok det virkelig fyr, de fleste hadde jo sett denne koselige mannen på ett ben midt i Bergen, og mange hadde blitt velsignet av han, og da ble det nok månedlig støtte for Valeriu slik at han kunne dra hjem for godt i vinter og slutte som tigger. Planen er at det skal være nok månedlig støtte i årene fram til barnebarna er ferdig utdannet, har fått en jobb og kan overta forsørgingen. For Daniela er veldig nøye med at barnebarna får god mat og går på skole og skal få en annen framtid. Da jeg kom tilbake fra Kina i januar savnet jeg å se Valerius vennlige smil i gatene, men har kjent så mye glede av at han nå får bruke all sin tid med familien hjemme. Taket er reparert, huset på 60 kvadratmeter er gjort i stand, og livene til hele familien er forandret. Og få se han i går på overraskelsesfest sammen med mange fra støttegruppen, og høre hvordan han opplever Bergen som turist og for første gang får lov å spise på restaurant, bo på hotell (betalt av hotellet selv), ta seg en tur på Fløyen og virkelig nyte byen han har bodd i i så mange år, var veldig spesielt. Historien om Valeriu har gitt meg så mye håp om at det er mulig å komme seg ut av tigging. Jeg har tvilt mange ganger, og tenkt at det ikke kan la seg gjøre, men å høre hvordan Sabine startet organisasjonen rundt han og se alle som gjerne vil bidra med noen kroner hver måned i noen år, har vist meg at veien er lettere enn en skulle trodd. Og at det finnes så mye giverglede i Norge, så mye raushet og veldig mye omsorg for de som virkelig trenger det.
Jeg møtte Valeriu for første gang høsten 2021, da jeg på vei til skolen hver morgen gikk forbi han utenfor Galleriet på Torgallmenningen, hvor han hadde sitt “kontor.” Hver dag stod han der da jeg passerte i mine egne tanker og ofte da jeg kom tilbake i 15-16-tida, i all slags vær, og jeg ble etter hvert litt kjent med denne hyggelige fyren, og skjønte at han var en spesiell mann. Det kan være det var det store hjertelige smilet hans, ønsket om “God bless you” som virket genuint og også følelsen av omsorg fra han som tok meg, men noe var det, og da han senere dukket opp i kirken min fikk jeg også litt lengre samtaler med han.
Ved juletider hadde jeg lyst å gi han en større pengegave og samle inn penger til han og spurte han direkte hva hans behov var. Overraskelsen var stor da han smilende så på meg og sa: “Thank you so much, sister, but I am fine. You don’t have to give me anything.” Og flere andre ganger senere ble jeg møtt med det samme svaret, og jeg skjønte at han så på meg som en venn, og at han hadde ingen tanker om å utnytte meg til tross for at jeg tilbød mye penger. Det rørte meg sterkt. Mange ganger fortalte han meg hvor god Gud var og hvordan han helt stolte på han og hans forsørgelse, samtidig som han også begynte å åpne opp om familien hjemme. Av respekt for han la jeg ikke ut noe på sosiale medier, for det tok en del tid før han var klar for å be vennene sine om mer hjelp og penger, og at vi kunne fortelle historien hans videre. Allikevel samlet vi inn penger både til jul og ved andre anledninger, mens jeg lurte på om det var å tråkke over grensene hans, siden han tross alt hadde sagt nei takk. Jeg vil aldri glemme den julen hvordan han med en gang ringte konen sin hjemme, Daniela, og jeg så takkemeldingen fra han senere, hvor hun skrev at hun ikke kunne forstå hvordan han hadde så gode brødre og søstre i Norge.
Etter hvert skjønte jeg at helsen hans ikke var god, og at å stå opptil 10 timer hver dag på ett ben i daglig regn gjorde han sykere. Og det var rundt da en gang Sabine dukket opp og virkelig tok tak i ting, og det ble en støttegruppe rundt Valeriu som kunne bidra månedlig slik at han kunne forsørge kone, barn med utfordringer og to barnebarn hjemme. Etter at saken kom i Bergens Tidende i desember 2024 tok det virkelig fyr, de fleste hadde jo sett denne koselige mannen på ett ben midt i Bergen, og mange hadde blitt velsignet av han, og da ble det nok månedlig støtte for Valeriu slik at han kunne dra hjem for godt i vinter og slutte som tigger. Planen er at det skal være nok månedlig støtte i årene fram til barnebarna er ferdig utdannet, har fått en jobb og kan overta forsørgingen. For Daniela er veldig nøye med at barnebarna får god mat og går på skole og skal få en annen framtid.
Da jeg kom tilbake fra Kina i januar savnet jeg å se Valerius vennlige smil i gatene, men har kjent så mye glede av at han nå får bruke all sin tid med familien hjemme. Taket er reparert, huset på 60 kvadratmeter er gjort i stand, og livene til hele familien er forandret. Og få se han i går på overraskelsesfest sammen med mange fra støttegruppen, og høre hvordan han opplever Bergen som turist og for første gang får lov å spise på restaurant, bo på hotell (betalt av hotellet selv), ta seg en tur på Fløyen og virkelig nyte byen han har bodd i i så mange år, var veldig spesielt.
Historien om Valeriu har gitt meg så mye håp om at det er mulig å komme seg ut av tigging. Jeg har tvilt mange ganger, og tenkt at det ikke kan la seg gjøre, men å høre hvordan Sabine startet organisasjonen rundt han og se alle som gjerne vil bidra med noen kroner hver måned i noen år, har vist meg at veien er lettere enn en skulle trodd. Og at det finnes så mye giverglede i Norge, så mye raushet og veldig mye omsorg for de som virkelig trenger det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar