Den dårlige samvittigheten

DateTorsdag, juli 7, 2005 at 15:25:
 
 
Eg såg ein mann her ein dag som va sterkt fysisk skada og halta ustødigt av gårde, og kjente mange følelsa inni meg. Eg ønska å hjelpa. Eg følte medlidenhet. D va vondt å se. Eg kjente at eg har et hjerta, og d e godt av og te i denne kyniske verden.

I går kveld hadde Magnar, Christina og eg ein lange, goe samtale. Christina fortalte om ein dokumentar hu hadde sett om massevoldtekter i u-land... Om ei lidå jenta på 2 år som va blitt voldtatt av 2 menn, om ein 15-åring som va blitt voldtatt av så mange, så mange ganger at hu nå va fysisk og psykisk ødelagt og bare låg og vrei seg i smerte. Om grupper... mengder... horder av kvinner som va blitt voldtatt... mange fra same landsbygd. Eg kjente d i hjerta.... sjøl om eg leve i denne kyniske verden, i gode, rike Norge kor me har det så godt.

Eg hørre det heile tiå "ja, det e forferdeligt d eg såg på TV!!" "Ja, det e fælt det som skjer i andre land!" "Ja, me sku gjort någe!" Så mye dårlige samvittighet.... så mange sukk... for me e klar over ke som skjer. Me forstår det ikkje, men me vett det alligavel. Og kjenne på denne dårlige samvittigheten over at me burde brydd oss meir, sikkert burde gjort någe, ikkje fortsatt i vår lille verden som om ingen ting utenfor eksisterte.
Magnar va nettopp på bønnemøte der de ba for Israel og fortalte om någen av situasjonane derifra. Då han sykla hjem te Kåsen kom han på de tingå han hadde klaga over dagen før, og d slo han: "problemå mine e forferdeligt små! Futti så utroligt små....!"

Men eg tror ikkje det e bra å ha dårlige samvittighet. Eg tror dårlig samvittighet lamme oss, får oss te å pusha alt me ikkje får gjort ennå lenger ner, og bli likeglade. Men kanskje svaret e å spør oss sjøl: "ke e MIN DEL?!?!" Det tror eg e svare! For om me vett ke min del e, om me finne DET ut, ke me kan, og klare gjør, og så gjør d, så vett me óg at me har gjort det me kan, det me sku gjør...
Så eg reiste hjem fra Kåsen i går og spurte meg sjøl: "Ke e min del?!" Eg vil veda d. Ke det e meiningå at eg ska gjør!!!

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer