Å stola på!

DateOnsdag, mars 2, 2005 at 20:44:
 
D glamoroese livet mitt blei plutselig satt paa proeve...
Eg har tenkt mye paa aa stola paa Gud i d sista. D e ikkje lett... I det sista har eg lest og grubla litt over verset i Bibelen om at me ikkje trenge bekymra oss for naagen ting. Og i gaar vaakna eg opp og tenkte - eg tror eg faktisk forstaar d! Litt jaffal! D e jo saa enkelt, egentlig. Me trenge ikkje bekymra oss for naagen ting, for Gud har kontroll. Eg blei saa glae av aa kjenna at eg kunne slappa av i d. Eg ringte Anett seinare paa dagen og fortalte na (blant aent!) om dette. Tenk saa unoedvendigt d e aa stressa med ting som eg ikkje kan gjoer naage med, eller som egentlig ikkje betyr saa mye. Forstaaelsen foeltes frigjoerande! Eg foelte meg letta!
Ikkje meir enn et par tima ettepaa, daa eg stod ved disken og skulle betala to par sko paa Jeans Warehouse skjedde d. Lommebogaa va vekk! Eg lette febrilsk i PRADA veskaa April hadde laant meg og tenkte at synet maatte ha spelt meg et puss. Men ette aa ha lett i alle rom og krinka og kroka som maatte finnas va d bare aa innse faktumet - eg hadde mista lommebogaa! Alle pengane mine, VISA korte, foererkorte, telefonkorte, forsikringskorte (+++) va vekk! Og her stod eg... i et land eg ikkje kjenne te ting som koss anmelde du tyveri, kem ringe du, koss e d muligt aa faa tag i ekstra penga... uten familie eller naere venna (Vanessa og Spencer har dratt te Kansas, Delvyn e i bryllup i Georgia og Christina og Magnar komme kje foer om ein maaned) eg kunne laana fra...

Dette hendte i gaar. Og her sitte eg i dag og skrive, framdeles liga netto.
Eg kunne brukt lange tid paa aa fortella ke som hendte saa og koss situasjonen e i dag, men eg ska kje d. Eg har fortsatt ingen penger og ingen loesning paa koss eg ska faa tag i d kjapt, men det e kje d som e poenge.
Poenge e - koss reagere ein i ein saann situasjon?
Eg ska kje proeva aa framstaa som et prakteksemplar, for dokk som kjenne meg vett at eg kan bli ganske mye meir stressa enn gjennomsnitte:) Men... kanskje fordi eg nettopp hadde faatt ein stoerre forstaaelse for ke d vil sei aa ikkje bekymra seg for naage, kjente eg ein ubeskrivelige ro inni meg. Okay, eg blei litt stressa daa eg vekka foreldrene mine midt paa nattaa og proevde aa forklara de situasjonen (eg hadde naagen krone igjen paa kontantkorte paa mobilen), jaffal naar de blei stressa:) Ettepaa proevde eg aa tenka meg d versta som kunne skje... og fant ut at d bare e at eg miste penga og ikkje har naage cash i hendene foer eg faar tilsendt et nytt VISA kort fra Norge. D e d versta som kan skje. Og livet komme te aa gaa videre.
D e ikkje vits aa bekymra oss for naagen ting, for kem av oss, med all vaar bekymring, kan med det forlenga livet vaart med ein einaste time? Klare me, hvis me bare bekymre oss ekstra mye, loeysa problemene vaare lettare?

Men - naar d e sagt... saa seie eg ikkje nei takk te et raad eller litt hjelp.....!

Kommentarer

  1. renatis13. september 2011 kl. 20:24

    (føle æg kommenteren enn del her for tiå..) men æg må bare sei at d va heilt merkelig å lesa. For d æ AKKURAT sånn enn opplevelse æg he hatt i d sista! (ÅÅ så merkelig!!) Ikkje d m lommebog å sånn, men d å stola på Gud, å kor viktig å ikkje minst enkelt d æ! Me må stå på å fortella andre om at d æ utrulig viktig! Å herlig! D æ jo akkurat d Gud vil me ska gjer;slappa av, for han he kontrollen. Tippe Han e rimelig fornøyde øve at me he 'toge an',hehe:) Stå på!

    mar 2, 2005 at 21:32 | Anne



    Takk!! D va oppmuntrane! Eg syns d e kjekt at du kommentere mye! Eg elske kommentara:) Snakkes!

    mar 2, 2005 at 21:44 | Renate

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer