life goes on...

Tirsdag, august 1, 2006 at 08:12:

 

Det er underlig hvordan livet går videre... uansett.... 

Jeg snakket i går med en kollega som hadde mistet ikke bare ett, men to barn. Det ene i en tragisk legetabbe og det andre i en enda mer tragisk ulykke. Jeg kjente jeg ble rystet inni meg, og hadde bare lyst å gråte for denne kollegaen, og all smerten dette hadde forårsaket. Jeg gikk og tenkte på det jeg hadde hørt hele dagen før jeg tok mot til meg og spurte om jeg kunne spør et spørsmål.... "Kommer du noen gang over tapet av barna dine? Kan du noen gang glemme det?" Svaret jeg fikk var ikke overraskende.... Sorg over å miste barn kan aldri glemmes... det går aldri bort, og dagen det skjedde vil bli et vondt minne for all framtid. Hvert år vil en huske at nå er det 1 år siden, 6 år siden, 25 år siden.....  men... livet går videre... Wow, livet går videre tross alt! Tross det! Det stopper ikke opp, en får nye ting å glede seg over, situasjoner å le av, det fortsetter, på en ironisk, grusom, men også fantastisk måte...

Jeg føler jeg har vært inne i en "farvel-periode" siden påske. Først flyttet Ragnhild, en av mine beste venninner fra Stavanger til Bergen, så dro Colombianerne, som har vært mitt andre hjem i over et halvt år, fra Bryne til Vegårdshei i slutten av juni, en måned seinere, hvor vi heldigvis hadde fått en 3dagers tur på besøk, dro de sist uke tilbake til Colombia, om mindre enn to uker drar familien min, Magnar, Christina og lille Kaleb, som er mine beste venner og støtte her... så drar Miriam som jeg har hengt så mye med, vært i Tunisia og Vegårshei med, Ragnhild drar fra Bergen til England (for å gå på skuespillerskole, jeg er så stolt av henne!) før Ann Iren som jeg ikke bare har hengt med, men som også har vært min nabo i sommer, drar i september. Sammen med 2 triste og vonde dødsfall kjenner jeg virkelig sorgen på kroppen. Å bli forlatt for å aldri mer ses igjen, eller forlatt for å håpe at avstanden kan minske med telefoner og brev... Sorgen kommer som smerte, som tårer og sinne, men av og til også som lammelse, som en nøytral følelse som gjør at en ikke kjenner noen ting, hverken godt eller vondt.

Men... livet går videre... og det vil det gjøre for meg også. Det stopper ikke opp, det tar aldri pause. Hver dag er en ny gave, enten den vil føles vond eller god, så er den en ny mulighet til håp...