Nedtellingen har begynt!

Her skal jeg - om nøyaktig 14 dager!

Altså, Kona Hawaii, som var hjemmet mitt i 3 år, for å besøke min søster og svoger, Christina og Magnar og tantebarna mine, Isabella, Lukas og Kaleb.


"Har du begynt og telle ned da?!" spurte kollegaene mine, og lurte på om nervene var på høyspenn. Men det har jeg altså ikke, ikke før i dag. "2 uker før," svarte jeg, "da kan jeg begynne og telle ned, men ikke før!"

Da jeg spurte Christina sist uke om de hadde fortalt det til barna, sa hun at de prøvde og snakke så lite som mulig om det enda, og at de ikke hadde sagt det til Lukas. De var redd det skulle bli alt for lenge og vente, siden at "tante kommer snart, om 3 uker" for en treåring ville føles som en evighet. Han ville ha venta på meg kanskje allerede dagen etter, og vært utslitt lenge før 3 uker var gått.

Jeg kjenner meg litt igjen i han, det er kanskje derfor jeg har prøvd å ikke tenke på det, ikke telle ned, og fortelle meg selv at det er leeeeenge til jeg drar, sånn at ikke ventetiden skal bli så lang.


Ventetiden....

Men nå kan jeg begynne og telle ned. Det er jo en del ting en må gjør før en reiser på en så lang tur, nå må jeg virkelig forholde meg til at jeg snart reiser. Jeg må søke om innreisetillatelse og betale det (ESTA), sjekke og legge klar passet (som jeg glemte til Europa i sommer, og nesten glemte til London om ikke Kristin hadde minnet meg på det), finne fram sommerklærne og solkremen (for en glede!), tinga som Christina vil jeg skal ta med av norsk sjokolade, tube-syltetøy, cardiganer og klær hun trodde hun ikke kom til å få bruk for, osv... valuta kan være greit å ha... hente den digre orange kofferten min hos mor og far, forberede skoletimene på jobb som vikarer skal ta seg av, og ikke minst forberede meg mentalt på den lange reisen og en måned vekke fra jobb og å være på et helt annet sted.

For jeg har forventninger... Christina kjente på det samme. Forventninger til denne turen. Til hva Gud kan gjøre i livet mitt. Å få være i et "drivhus" en måned, på et sted hvor misjonærer har blitt trent og sendt ut i 50 år, et sted som så mye spennende skjer, mitt eget gamle hjem i en tid hvor alt i livet mitt ble snudd opp ned... jeg lurer på hva Gud har for meg der nå, denne gangen... og jeg vil forberede meg på det han har!