Kamp!

Nye utfordringer i livet mitt og jeg kjemper meg på vei til tredemølla igjen... Karrer meg oppå, springer langt og lenge, tar opp kampen mot kilometrene, tida, lysten og all annen motstand. Holder ut, gir gass i stedet for å slå ned tempoet når jeg blir trøtt, bare skrur opp musikken litt. Det blir Eminem for å få ut sinne, jeg raser i lag med han og gladmusikk med Steven Curtis Chapman for å kjenne på mot og inspirasjon igjen...
 
Alt sammen, hele kampen, når jeg vil det minst fordi jeg vet at det er da jeg trenger det mest... Jeg vet at uansett hvor lite lyst jeg har så trenger kroppen og hjernen min dette. Fra å være en person som ikke klarte springe mer enn 5 minutter til nå jevnlig jogging i 3 år, har jeg nemlig fått erfare at å springe langt og lenge har minst 50% med psyken å gjøre. Det er den som gjør at jeg nå kan springe en time. Jeg vet at det har alt å gjør med hva jeg sier til meg selv inni meg, at det ikke er farlig, at jeg ikke kommer til å dø selv om det føles sånn, og at jeg uansett kan klare 100 meter til, eller i alle fall rundt neste hjørne!!

Derfor kommer jeg meg oppå i dag også, og mens jeg springer går det opp et lys for meg. Hvis jeg klarer jogge lenge og langt over mange år på grunn av "hvordan jeg tar det, ikke hvordan jeg har det" -

- så kanskje psyken min teller like mye i hvordan jeg klarer disse utfordringene foran meg også?!? Kan hvordan jeg tenker og tar det, bestemme utfallet av hvordan dette ender..? Kan halvparten av løsningen på dette også være i hodet og hjertet mitt??



Hm... interessant... Jeg tror jeg springer en kilometer til, jeg!