Veldig død - og veldig oppstått!

Det er påskehøytid igjen. Og annerledes fra mange andre år, har jeg i denne tida virkelig fått tenke og reflektere over hva dette betyr for meg. På langfredag var vi en gjeng på hyttetur hvor Johannes og Arnfrid hadde laget til måltid med påskelam. Vi spiste det klokka ti om kvelden, og hadde nattverd i mørket bare omkransa av lys og telys. Spesielt å sitte og spise lammet samme dag som vi minnes at Jesus, verdens lam, døde for oss.

I går - lørdag - tenkte jeg bare en del på at Jesus nå var død.... Det slo meg liksom. Han som er Gud, var faktisk virkelig død 3 dager i denne verdenshistorien. Før han ble født var han med Gud i himmelen, så var han på jorda 33 år før han reiste tilbake til Gud, men i 3 korte dager... var han faktisk - død....

Og i dag hadde jeg påskemåltid med mor og far hjemme hos meg. Vi leste om oppstandelsen, ba sammen, mor og jeg gråt en skvett. Det ble virkelig sterkt for meg. Det er litt mer konkret denne påsken. Jesus døde for synder, men også for all lidelse, all smerte, all død, skader og sår, og så stod han opp igjen. Fordi han er Gud. Og denne kraften kan vi få kjenne. Det er det mest utrolige av alt. Jeg kan få kjenne denne oppstandelseskraften i min hverdag. Den kan lege, den kan helbrede, her i dag, i mitt liv og de rundt meg.