Vel, jeg står opp tidlig og er klar. Jeg har glemt at det er kaldere ute enn i en bil som varmes opp og må opp igjen etter hansker og lue. Det er faktisk veldig kaldt ute i dag. Og jeg hadde glemt ventingen, billettkjøping i maskin og å måtte forholde seg til noe som går, med eller uten meg. Jaja, jeg kommer meg i alle fall av gårde med toget til Stavanger og er godt fornøyd med det.
Men så var det denne bussen da. Hvor i alle dager skal jeg gå for å finne den? Det fins jo busstopp over alt i Stavanger sentrum nå, og der bussen gikk fra i gamle dager står det nå bare en buss ute av drift. Tiden tikker, på et av stoppestedene står det at bussen som kjører forbi skolen nettopp har gått og neste ikke går før en time! Men det kan da umulig være den eneste bussen som går dit? Jeg prøver et nytt stoppested, og enda ett, det er holdebussplassnummer og bussnummer og alt i en salig blanding rundt Breiavatnet.
Javel, jeg biter i det sure eplet og inn på iPhonen for å lete. Heldigvis fins det nettsider for det meste. Søket gir alle mulige slags forskjellige valg, og jeg kjenner jeg begynner å stresse i det batteriet dør og mobilen skrur seg av. Flott! Akkurat det jeg trenger nå!
I det jeg har begynt å miste håpet kommer en buss sigende med et av tallene jeg har sett på mobilen, og stopper litt lengre borte. Yes, der er sjansen min! Jeg sprinter bortover, sikkert et herlig syn med den døde mobilen i den ene hånda og en stor, tung håndveske i den andre, på høye hæler og i den komfortable leopardbuksa jeg fikk av Christina da jeg dro til Spania. Endelig skal joggeturene i Sandtangen gi litt avkastning!
Bussen setter seg i sving med meg heseblesende etter, han må da se meg, tenker jeg. Jeg er sikker på at han ser meg!!! Hvordan stopper han ikke?! Jeg springer fort nå - leopard i sprang - kommer opp på siden av bussen og strever meg sakte, men sikkert nærmere sjåførsetet - løper som en gal forbi glanende ungdom, som sikkert koser seg glugg i hjel av å høre mine fortvilte rop. Jeg gir blanke i all eleganse og etikette og spurter nå i jevnt tempo med bussen bortover veien, men i det jeg kjenner raseriet over at han med vilje ikke ser meg, setter han inn et ekstra gir og farten økes betraktelig. Jeg har tapt. Den fanatiske springingen til alle andres glede var uten gevinst. Det smaker surt.
Jeg ankommer skolen forsinket, i dårlig humør. Etter en stund glir det over. Jeg forteller meg selv at det var dagens trim og at jeg nå kan slippe unna tredemølla for en stund.
Når vi er ferdig for dagen merker jeg at det jo ikke er så glamorøst å måtte forholde seg til andres tider. Jeg savner bilen min og det føles veldig rosenrødt å suse av gårde når jeg vil og ankomme Bryne en halvtime seinere, spesielt når jeg ser at akkurat i dag har kantina stengt, matpakken er glemt og nærbutikken ligger akkurat utenfor rekkevidde for en kort spasertur. Sulten og irritert begynner jeg på hjemveien. De forsikrer meg om at bussen går hvert kvarter, men at den alltid er forsinka. Jeg går ut bare et minutt seinere og med to busser jeg kan ta og framdeles nå toget. Det viser seg at bussen for en gangs skyld var akkurat på tida så jeg akkurat ikke rakk den, men at den neste er altfor forsinka. Etter å ha venta i en halvtime kommer endelig bussen, med en sjåfør som ikke snakker noe norsk, jeg må betale 3 ganger så mye som på turen bort uten å få en forklaring, og ja, selvfølgelig mister jeg toget...
For å trøste meg selv og i alle fall få kjenne på litt nostalgi går jeg innom Narvesen og kjøper ei pølse. Et tog kjører opp ved siden av meg, og jeg lurer på om jeg endelig har litt flaks og går på i håp om å få komme hjem i alle fall et kvarter før. Ikke for at jeg skal noe egentlig. Bare for det! Jeg synker ned i setet, spiser pølse og tenker på dette med kollektivreising. Det er langt fra så romantisk som jeg husket
Når toget plutselig stopper på Sandnes (når tid begynte det å stoppe på Sandnes??) og gir beskjed om at det ikke går lenger og jeg må vente et kvarter før neste tog til Bryne kommer, er konklusjonen klar. Bilen vinner. Helt klart! Så får jeg heller sitte i kø og irritere meg, eller gjøre en ekstra innsats for å komme meg på veien et kvarter før rushet starter. Det er nok miljøsparende, men det er i alle fall ikke tid-, energi- og økonomibesparende for meg.
Jeg kommer hjem fra skolen to timer etter at jeg begynte på hjemveien, med retning sofaen, ganske trøtt etter et uglamorøst, lite nostalgisk møte med kollektivtrafikken. Det kan fort gå noen år til neste gang også ja...
Herlig!!
SvarSlett