The human brain and kids in preschool


Here is the main reason why I am highly sceptical to sending kids to preschool/kindergarden (barnehage) before they are three. Brain science, to put it simply.

I do have other arguments, the main one very simple – that I just believe that it´s best for the child to be with its mother most of the time from 0 till 3. But other than my own personal view of the matter, it is actually research of the brain and what happends in a child´s brain the first years that is my main argument for my conviction.
Today... after some consideration I decided to post an article about Preschool teachers critical of too young kids in preschool on my Facebook page, and comment on it in the online newspaper. It is not to condemn. Therefore I decided, as I´ve already ripped off the bandage and been vocal about my opinions, to write a little on my blog about why.

I know this is a highly controversial theme, especially in Norway where most women send their children to preschool from 10 months to 1 year. I know some of you reading this may be single mothers, be a couple of low income, loving your jobs so much, having a high mortgage on your house... and believe me, it´s hard for me to write this on my blog that I know people with all sorts of backgrounds read. I don´t want to be condemning, but I also don´t want to keep important information I have to myself. I could probably write a chapter on all of this, maybe a whole book, but I won´t. All I have when it comes down to it, is this, my own opinions and my own story. Maybe – one day – I will share some from my own story and why I believe a child, the first years, needs to have the safest people around the most.

The extract (utklipp) above from a research done by Life Model Works talks about two years from conception. Why do I say three? Here is another extract from their research.


I don´t think I will say more at this point. If anyone has comments, please let me know. And if anyone wants to discuss this or ask me questions, please don´t hesitate to write me in my inbox on Facebook or mail.

Kommentarer

  1. Karete13. mai 2014 kl. 19:56

    Spennende bloggpost som jeg nok må si meg ganske uenig i ;) Men spennende at du oppfordrer til diskusjon. Det er selvsagt slik at en sak alltid har to sider, selv om jeg ser din side av saken så mener jeg at barnet i det lange løp ofte vil tape på å starte i bhg seint (evt ikke gå).

    SvarSlett
  2. renatis14. mai 2014 kl. 00:10

    Så bra du kommenterer og sier din mening!! Veldig åpen for innspill, er klar over at jeg kan ta feil og at det er flere sider av saken.

    Jeg er enig i at sosialisering er bra for et barn, men er av den oppfatning at det behovet ikke er det viktigste når barnet er 10 mnd - 1 år. Selvfølgelig må barnet bli stimulert og ikke bli liggende på ryggen hjemme, og ha nær kontakt med foreldre, besteforeldre, gjerne søsken og f eks åpen barnehage/lekeplass, men tror mor er et mer grunnleggende behov for at hjernen skal utvikle seg optimalt og at de nervetrådene som trengs å bli bundet sammen, får grobunn til det :-)

    SvarSlett
  3. renatis14. mai 2014 kl. 00:20

    English:

    I agree with Karete that socializing is important for a child, but that being around Mom is more important for development of a healthy brain and the neural cells (I hope that is correct English), and that socializing is more important on a later stage then 1 year.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer