Da denne boken kom ut i Danmark i april skapte den store debatter og høylytte diskusjoner. Den er gitt ut på det sekulære venstreradikale forlaget Information og dansk presse gikk helt av skaftet. Vårt Land-journalist Olav Egil Aune bemerket tørt at "Her hjemme ville kollegaer «skutt» det ned med sløv mine." Boka fikk liten oppslutning her til lands, og da den kom ut 22.juni på norsk skapte den såvidt noen krusninger i overflaten, blant annet da forfatteren selv presenterte boken på Litteraturhuset i Oslo.
Diskusjonene gikk derimot høylytt i Danmark, også i den danske kirke blant de kristne.... noe jeg personlig forstår, men syns er trist... siden det kanskje hadde vært naturlig at slike historier var vanlig kost i kirken.
Jeg leste om dette i april og tenkte at "denne boka må jeg lese", og i forgårs gav jeg den som gave til ei venninne med et kjapt spørsmål om jeg kunne få låne den etterpå! (smart gave! Kjøp til andre noe du ønsker selv!)
Historien begynner med at den kjente journalisten og skribenten Charlotte Rørth er på ferie i Spania. På sightseeing i en gammel kirke lukker hun øynene og plutselig står en mann foran henne. Han står stille og venter på henne. Hun gjenkjenner ham som Jesus, til tross for at hun aldri har vært opptatt av ham – familien hennes er ikke religiøs. «Det er som han kjenner meg," tenker hun, "hvert et gram, han kan se gjennom alt, og han liker meg likevel ... Jeg er fri for tvil. Den er visket vekk, sanset bort. Alle mentale forsvarsverker er erobret. Jeg registrerer at min intellektuelt baserte fornuft har forsvunnet til fordel for en viten, som veier tyngre".
Charlotte´s opplevelse er så sterk at hun tror hun har fått blodpropp, og starter en søken etter hva det er som har skjedd med henne. Hun får et ekstremt energinivå og går ned 15 kilo. Noen tror hun har blitt sprø og ber henne gå til psykolog. Det gjør hun også, og oppsøker både prester, psykologer, teologer og forkynnere over hele Skandinavia for å få en forklaring på dette. Hun trodde jo på vitenskapen, den er jo velkjent og trygg og overskuelig!
Den andre grunnen til at det rører meg, er ganske enkelt at jeg har selv "møtt Jesus"...
Jeg må ta en pause her jeg skriver dette.
For jeg har opplevd Jesus, jeg har kjent følelsen av å ha han i nærheten, og det forandra livet mitt, det forandra alt. Og døm selv, jeg regner jo meg selv også som et ganske (tidvis i alle fall!) oppegående og (svært!) kritisk tenkende menneske med et (tilsynelatende...) normalt liv. Opplevelsene mine er ikke helt like Charlotte´s, og det skjedde mens jeg var på leting etter Gud, ikke ut av ingen ting. Noen vil kanskje si at de ikke er like sterke eller konkrete eller reelle som hennes, men som jeg prøvde å forklare en venninne på slutten av 90-tallet (i en av mine sterke trosøyeblikk), så var jeg "sikrere på at Jesus fins, enn at du sitter ved siden av meg nå!" Selv om jeg ikke har sett han med øynene, som Charlotte, var opplevelsen på samme nivå.
Nå kunne jeg skrevet mye om øyeblikkene, dagene og ukene, for ikke å snakke om årene da jeg ikke "følte Jesu nærvær", der alt med tro var vanskelig, hvor ingen ting i Bibelen gav mening og jeg tidvis gav opp, men det er en annen historie, og kanskje et annet bloggeinnlegg.
Dette innlegget handler om de av oss som har møtt Jesus. Noe skjedde som er umulig å bortforklare. Og det er som et møte med en virkelig person. Det føles som det mest naturlige som kunne skje, samtidig som det er totalt overnaturlig. Det rører og bringer glede og tårer og en hel haug med følelser. Og det kommer med en visshet om at du ikke bare har møtt han, men at han kjenner deg, helt og fullt.
Og etter møtet blir ingen ting det samme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar